Gå til sidens hovedinnhold

Klassekamp og kvinnekamp

Artikkelen er over 3 år gammel

Før kvinnedagen Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kvinnedagen

I en verden der global ulikhet stadig er høy, og der forskjellene øker også i Norge, er det viktigere enn på lenge å snakke om hvordan økende ulikheter straffer kvinner hardere enn menn.

Vi ser det over hele verden, hvis livet blir vanskeligere, som følge av økonomisk krise, krig eller politisk ustabliltet, er det damer som blir rammet først og størst. Det kan være at abort-rettigheter blir innskrenka eller at religiøs ekstremisme vokser frem og hemmer kvinners plass i samfunnet, lista er lang.

For å kjempe for et likestilt samfunn, må vi kjempe mot de systemer som fører til økonomiske kriser, som fører til økt ulikhet blant folk og som fører til krig.

Å kjempe for kvinners rettigheter må derfor ikke tas på det etablertes premisser. Det har ingenting å si hvor mange kvinner som sitter i ledelsen i en global kleskjede, hvis de undetrykker kvinner som jobber i sweatshops på andre siden av jorda.

Det er ikke «feminisme» å gjøre det lettere for noen få, priviligerte kvinner å gjøre karriere ved å gjøre vaskehjelp billigere, når vi vet at de fleste som arbeider med renhold er kvinner med lav utdanning, ofte av ikke-norsk etnisitet.

Å kjempe for å øke lønna i kvinnedominerte yrker, handler like mye om å gjøre kvinner økonomisk likestilte med menn, som det handler om å sørge for at vanlige folk har en reallønnsvekst som matcher de på toppen.

Det er flott at flere kvinner får tilgang på lederstillinger, det er ikke det, men et system som allerede er undertrykkende, vil være undertrykkende uansett hvem som er på toppen. Å ta kampen for et samfunn med små forskjeller, både mellom kjønnene, og økonomisk mellom de som er på toppen og vanlige folk, er å ta kampen for et samfunn der alle stiller på like premisser.

For å oppnå et samfunn der kvinner ikke tjener mindre enn menn, ikke utsettes for et ekstremt skjønnhetspress og et samfunn der kvinner ikke utsettes for overgrep av menn med makt, kan ikke feminismen være for dem på toppen.

Det må være en kamp der vi går sammen for å bryte med de strukturene som gjør at menn «ikke kan gråte», for at kvinner brenner inne på sweatshops og at de økonomiske forskjellene mellom vanlige folk og de på toppen øker.

Jeg sier som Mikael Wiehe i På vei: Men halve menneskeheten kan aldri selv bli fri når resten av den tvinges til et liv i slaveri.

Innlegg i anledning kvinnedagen 8. mars

I tiden frem mot Kvinne-dagen den 8. mars vil en rekke kvinner dele sine betraktninger om kvinner og likestilling med avisens lesere.

Ordførerne Hanne Tollerud og Inger Lise Skartlien har allerede bidratt. Det samme gjelder Gretha Kant og Eva Jensen. Lørdag skrev Anne Enger, tidligere fylkesmann i Østfold.

 

LES OGSÅ:

Forført av valgfriheten

Er det noen kamper igjen å kjempe?

Om likestilling  

Kommentarer til denne saken