La oss sørge for å ta vare på Kamyrkokeren

Av
DEL

Kronikk Fredag 13. april 2012 rullet den siste papirrullen ut fra papirmaskinene ved M. Peterson & Søn. Med nedleggelsen av papir- og cellulosefabrikken forsvant den berømte mosselukta. Det var med tungt hjerte vi var vitne til at røyken fra «Cellulosen» opphørte. Sammen med mosselukta forsvant en viktig hjørnesteinsbedrift og en stabil arbeidsplass for svært mange mossinger og østfoldinger gjennom 129 år.

De siste 40 årene har vi sett at de tidligere så solide industribedriftene i Østfold har blitt avviklet eller flagget ut, og de store industritomtene blir omregulert til bolig- og andre typer næringsområder. Dette er en naturlig prosess i byutviklingen som ønskes velkommen. Men det som ligger oss på hjertet i Moss by- og industrimuseum er å bevare synlige spor av byens industrihistorie for fremtidige generasjoner. Kamyrkokeren på Verket er et symboltungt, industrihistorisk landemerke som gir oss kunnskap om fortida, men også forståelse om vår egen samtid.

Et eksempel på et tidligere industrihistorisk «landemerke», som dessverre ble revet i 1997, var «Linoxtårnet», som ble brukt til tørking av oljelerret. Med neonlysreklamen på toppen lyste det opp byen fra det gamle fabrikkområdet til Helly. J. Hansen A/S i Fjellveien 11. Mange mossinger savner dette. La oss nå gripe sjansen til å bevare et annet tårn fra industrihistorien i Moss!

Et forslag til bevaring av Kamyrkokeren ble spilt inn av museet allerede i 2012 i forbindelse med rullering av sentrumsplanen og forslag til planprogram. I Sentrumsplan for Moss kommune 2015–2026 er det foreslått at helhetlige kulturmiljøer skal bevares gjennom åtte hensynssoner i sentrum. Bydelen Verket er en av sonene. I et avsnitt er det påpekt at kulturminner og kulturmiljøer skal bevares for å opprettholde stedsidentitet og lokal tilhørighet, og at byens historie skal være lesbar i utvikling av nye sentrumsområder.

Etter vedtak i Moss bystyre 14. desember 2015 ble Kamyrkokeren foreslått bevart i områdereguleringen for Verket. Også Østfold fylkeskommune gikk inn for å bevare den 60 meter høye kokeren som et kulturminne. Sammen med kranene på FMV i Fredrikstad og pipa på Gummivarefabrikken i Askim, vil Kamyrkokeren være viktige symboler på industrifylket Østfold. Dette vedtaket ville sikre den tidligere industrihistorien på Verket og ville bli et spennende grep i en ny arkitektonisk og næringsmessig utvikling på området.

Allerede i høringsinnspill til Sentrumsplanen i 2012 understreket museet betydningen av at «signalsymboler» som er knyttet til den tidligere cellulose- og papirfabrikken Peterson Moss blir vernet og tatt vare på, der de står i dag. Vi ønsket spesielt å bevare Kamyrkokeren fra 1971 og neonlysreklamen med «Peterson-elefanten». I tillegg foreslo vi å ta vare på og inkorporere deler av bygningsmassen der dette lot seg gjøre, noe som har blitt gjort av de nåværende eierne.

Moss by er i de siste årene gått fra å være en industriby til en mangefasettert by med fortetting i sentrum, ny infrastruktur og befolkningstilvekst. I den sammenheng er det viktig å beholde lesbarheten av historiske strukturer. Å ta vare på typiske og karakteristiske uttrykk og symboler som forteller noe om industrien på det opprinnelige stedet, er viktig. For folk flest gir dette økt kunnskap om det som har vært, det skaper lokal identitet og stolthet og det gir en stor merverdi til byen.

Byggingen av Kamyrkokeren var et viktig ledd i Petersons moderniseringsstrategi i en stadig mer presset norsk treforedlingsindustri. Den helkontinuerlige kokeren for framstilling av cellulosemasse ble tatt i bruk i april 1971 og erstattet de fire manuelle kokerne som ble nedlagt. Leverandør var KAMYR i Sverige, et samarbeidsselskap mellom Karlstad Mekaniske Verksted og Myrens Mekaniske Verksted i Oslo. Mannen bak den kontinuerlige kokeprosessen var nordmannen Johan Richter. Kokeren som ble reist i Moss var den første i Norge av en hel generasjon helkontinuerlige kokere som ble levert til celluloseindustrien verden rundt. Investeringen resulterte i økt volum produsert masse, men det var også den som la grunnlaget for å ta i bruk ny teknologi, EDB-baserte styringssystemer og automatisering av produksjonen. Dette fikk stor betydning for arbeidssituasjonen til de ansatte i Cellulosefabrikken. Arbeidere som tidligere var opplært fra mann til mann og som utførte operasjonene basert på erfaring, måleinstrumenter, lyder og lukter, ble erstattet av prosessoperatører som styrte prosessen etter flytskjemaer og diagrammer på dataskjermer i kontrollrommet. Det ble slutt på det fysiske slitet. Fra nå av ble cellulosearbeiderne prosessoperatører som styrte produksjonen fra dataskjermer i kontrollrommet.

Kamyrkokeren der den står i dag, er ikke bare et minne om en treforedlingsbedrift som spredte den omstridte, sursøte lukta over byen. Den forteller også om arbeid og kameratskap gjennom generasjoner, om ny teknologi og modernisering som har gitt økt produksjon og bedre arbeidsforhold. Kokeren er også et viktig symbol på en tidligere hjørnesteinsbedrift som har gitt arbeid og skatteinntekter, og slik har vært en sentral bidragsyter til den økonomiske tryggheten og velferden mossinger har i dag.

Det å ta vare på industriminner av slike dimensjoner er ikke kostnadsfritt. Men gjennom nytenkning og satsinger fra ulike aktører vet vi at det går an å ta vare på symboltunge etterlevningene fra industrien. Et internasjonalt eksempel er måten tysk reiseliv og næringsliv har løftet Ruhr- området i Tyskland til å bli et område der de gamle industrisymbolene er blitt attraksjoner. Hva med å la Kokeren bli byens nye utsiktspunkt med egen barista? Bare fantasien og pengene setter begrensninger for hva som er mulig å få til på litt lengre sikt.

La oss verne om denne delen av byens industri- og arbeidslivshistorie!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:30.