Hva er alternativet til EØS?

Den eneste måten for Norge å rive seg løs fra de markedsliberalistiske klørne til EU er å si opp EØS-avtalen, skriver artikkelforfatteren.

Den eneste måten for Norge å rive seg løs fra de markedsliberalistiske klørne til EU er å si opp EØS-avtalen, skriver artikkelforfatteren.

Av
DEL

LeserbrevEt av hovedargumentene til EØS-tilhengerne for å beholde EØS-avtalen er at den sikrer Norge markedsadgang til det indre markedet i EU. Dette er et argument som i beste fall er svært overdrevet. Det meste av adgangen til det indre markedet var allerede på plass før EØS-avtalen ble inngått i form av frihandelsavtaler. Dersom Norge sier opp EØS-avtalen, så vil vilkårene i frihandelsavtalene på nytt inntre og sikre fortsatt handel med EU.

EØS-avtalen ble inngått i 1992 mellom EU og tre land som ikke er medlemmer i EU, Norge Liechtenstein og Island. Hovedformålet er fri konkurranse og sterkere tilknytning til det indre markedet i EU. Sentrale elementer er fri etableringsrett av virksomheter innen EU og EØS-området, og at EØS følger de samme markedsprinsipper som EU når det gjelder fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EØS-landene skal følge samme regelverk som EU og er i utgangspunktet forpliktet til å implementere alle direktiver som gjelder for EU i sitt lands lovverk, men EØS-landene har også muligheten til å si nei ved å benytte veto-retten i avtalen.

I 1973 inngikk Norge frihandelsavtale med EU. Denne avtalen sikrer tollfri adgang for industrivarer til EU. I tillegg er Norge med i WTO (Verdens Handelsorganisasjon) som forbyr EU å sette opp handelshindringer med Norge. Størstedelen av norsk eksport til EU er råvarer og halvfabrikata. Dette er innsatsvarer til EU sitt næringsliv. For EU vil det ha store konsekvenser å stenge norsk olj, gass, metaller eller fisk ute eller å gjøre disse varene dyrere ved å legge på toll. EU vil derfor ha store interesser av å opprettholde en god handelsrelasjon med Norge også uten EØS-avtalen.

Nei til EU, sammen med blant annet flere fagforbund, utredet spørsmålet om det finnes alternativer til EØS-avtalen kalt alternativrapporten i 2013. Rapporten har tatt for seg åtte alternativer både innenfor og utenfor EØS-avtalen. Utredningen viser at det finnes alternativer, både i form av å endre EØS-avtalen til å bli en mindre inngripende avtale, men også flere tenkelige handelsavtaler mellom Norge og EU. Det er i dag mange land i verden som har handelsavtaler med EU, men det er kun EØS-avtalen som pålegger EU sine handelspartnere å implementere EU regelverk i sine land.

Dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen må det selvsagt forhandles med EU om hvordan Norges relasjon til EU skal være fremover, og sammensettingen av Stortinget vil ha stor betydning for hvilke krav som stilles i en slik forhandling. Høyresiden på Stortinget er stort sett fornøyd med hvordan de fire frihetene sammen med direktiver som vikarbyrådirektivet legger press på lønns- og arbeidsvilkår og er i ferd med å utradere det organiserte arbeidslivet i flere bransjer.

Dersom de skal forhandle en alternativ løsning til EØS-avtalen, så kan vi fort ende med mye av det samme bare i en annen drakt. Forhandlingene om TISA-avtalen viser at høyresiden er villige til også å ofre nærmest hele offentlig sektor i jakten på økt profitt. Derfor må det også være et Stortingsflertall som setter befolkningens interesser fremfor interessene til de aller rikeste for å få en avtale med EU som er fundamentalt annerledes.

Både EU-tilhengere og -motstandere har vært enige om at EØS-avtalen er en dårlig avtale for Norge. Dette burde være et bra utgangspunkt for å diskutere hvilke alternativer som finnes. Men etter hvert som motstanden mot EU har vokst i Norge har det blitt svært viktig for EU-tilhengerne å legge lokk på denne diskusjonen i frykt for at Norge vil ende med å si opp EØS-avtalen og si nei takk til å få høyrepolitikk fra EU intravenøst.

Stortingsflertallet har så langt stemt ned forslag om en offentlig utredning om alternativer til EØS-avtalen. Det samme flertallet syntes derimot det var svært viktig å utrede EØS-avtales betydning for Norge, noe som endte med enomfattende rapport som stort sett beskriver hvor bra Norges utvikling etter EØS-avtalen har vært. At norsk økonomi har hatt en positiv utvikling fra 1992 og frem til i dag kan en fort bli enige om, men hvor mye av dette som skyldes EØS-avtalen er en helt annen sak.

Gjennom EØS-avtalen blir stadig flere forhold regulert fra Brussel. EU sine ambisjoner om å etablere en europeisk statsmakt gjør seg gjeldende i form av at det etableres en egen hær, og overnasjonale byråer som skal ta beslutninger på vegne av EU-landene. I 2018 vedtok Norge å la seg styre av energibyrået ACER.

ACER skal styre utvekslingen av strøm mellom landegrensene, og sammen med at det nå bygges kraftkabler til Tyskland og Storbritannia vil dette føre til økte strømpriser for norske husstander og norsk næringsliv. I tillegg arbeider EU med å etablere et regelverk for et arbeidsmarkedsbyrå som også blir et overnasjonalt styringsorgan.

Dette innebærer at beslutningsmyndighet flyttes fra Stortinget til EU byråene, noe som er åpenbart udemokratisk. Utveksling av arbeidskraft og tjenester på tvers av landegrensene i Europa, kombinert med EU direktiver som tvinger frem en økende andel løsarbeidere har allerede skapt store skadevirkninger innenfor flere bransjer i Norge.

Utfordringen er ikke at arbeidstakere tar seg jobb i andre land, men at vi i dag ikke har godt nok regelverk som hindrer arbeidsgiverne i å dumpe lønns- og arbeidsvilkår.

Den eneste måten for Norge å rive seg løs fra de markedsliberalistiske klørne til EU er å si opp EØS-avtalen. Dette kan Norge gjøre uten å miste tilgangen til det europeiske markedet.

Å si opp EØS-avtalen gir Norge muligheten til å fremforhandle en ny handelsavtale med EU som i varetar befolkningens interesser, og som ikke flytter beslutningsmyndighet ut av Stortinget.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags