Listhaugs verden

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Leserbrev signert Miloslav Rozmara, Moss.

DEL

LeserbrevBarnet var to år og kunne vært et lykkelig barn. Det kunne ha sovet trygt og godt i en varm seng. Sylvi og barnets far kunne kjærlig gått inn til barnet om natten og beundret barnet sitt mens det lå og sov. Stolt ville de stått og sett på barnet og drømt om fremtiden for denne. Snart vil det være tre barn i denne lille, perfekte familien. Elitefamilien.

Varsomt ville de ha listet seg ut, gått opp i stuen, tatt frem en god rødvin og lyttet sammen til Finn Kalviks musikk til Inger Hagerups dikt «kvelden lister seg på tå». En vakker barnevise, som rommet alt de følte for sitt lille barn der nede.

Om morgenen, etter at mor var dratt på jobben på Stortinget, ville faren ha vekket barnet, gitt det en solid frokost, kledd på det og tatt det med til barnehagen. Der ville barnet ha møtt andre barn som det trivdes sammen med. De voksne i barnehagen ville ha sørget for at barnet også der fikk mat, ble stelt, fikk sove og hadde det trygt og godt. Dette for at Sylvi og far kunne bruke energien sin på jobben og fornøyd hente det igjen senere på dagen. Sylvi ville ha lekt med barnet, den lille stunden på etter middagen hvor hun var hjemom før kveldsmøtene hun måtte være tilstede på. Ved leggetid ville faren ha satt seg foran sengen og sunget den lille barnevisa av Inger Hagerup, som han og Sylvi hadde hørt på kvelden før.

Slik kunne barnet ha hatt det.

Bortsett fra at barnet ble født i et helt annet land en Norge. Det ligger ikke trygt og godt i en varm seng hjemme hos Sylvi. Det ligger tett inn til moren sin, der hun sitter med et fuktig ullteppe omkring seg. Faren er borte. Moren aner ikke om hun vil se ham igjen, og det er tre dager siden hun spiste. Det lille brødet hun hadde fått i går, gjemte hun til barnet sitt. Den lille flasken med vann var halvtom. Hun tok noen slurker innimellom, men mesteparten gjemte hun til det lille barnet sitt.

Der hun sitter, orker hun ikke å tenke på fremtiden. Hun ser bare tomt foran seg, skjelver litt av mangel på varme og registrer knapt regnet som sildrer ned. Hun og alle de andre rundt henne har vært på flukt i flere uker. Trasket i skitt og søle i dagevis og kjent fortvilelsen. Fortvilelsen over det uvisse og frykten for hva som kan skje med dem. Hun tenker også på de andre familiemedlemmene som hun kom bort fra. Hva har skjedd med dem? Vil hun få se dem igjen?

Det lille barnet på to år registrerer lite av dette. Det kjenner varmen fra moren, men føler også sulten. Og tørsten. Det ville så gjerne ha noe mer å drikke.

Barnet har heller ingen å leke med. De andre barna orker ikke. Sitter bare der og klamrer seg til mødrene sine. Roper at de er sultne og tørste og de sovner av utmattelse uten at noen synger en sang eller leser et eventyr for dem. Lite aner de om fremtiden. Lite aner de at de skal komme til et land langt unna. Et land i nord. Hvor det er kalde vintre og snø. Hvor det er mye natur og masse plass.

Her sitter det en dame med navn Sylvi og forteller. Vi har ikke plass. Vi kan ikke ta i mot hele verden. De som har vært heldige og overlevd må vi sende tilbake. Til Afghanistan. Til å møte nye bomber.

To verdener. Listhaugs verden og den virkelige verden.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags