De fleste som er interessert i eldreomsorgen har vel fått med seg innlegget til Ebba Rysst, og det var vel en solskinnshistorie som vi som nasjon liker og hegne om, men alle er ikke like godt behandlet, så som i mitt tilfelle - og her er den:

Den 29. mai var jeg utsatt for en ulykke hvorpå både lårhalsen og overarmen ble brukket på samme side, og når man er 76 år tar det vel sin tid å bli restaurert. Jeg bor i Rygge og var derfor sikker på at jeg ville få den beste behandling på Ryggeheimen etter oppholdet på Kalnes.

Sjokket ble derfor stort da de fraskrev seg ansvaret for meg og tvangssendte meg til svenskegrensen. 12,5 mil og to timers kjøretur unna Rygge.

Jeg ba så pent om å få være i kommunen eller i kommunene omkring, men nei, de hadde avgjort dette på forhånd da de hadde kjøpt opp «billige plasser». Og så mange ganger jeg forsøkte å ringe for å høre hvor lenge jeg skulle være i Rømskog, ja så svarte de ikke på telefonen.

Da jeg kom hjem til tomt hus i slutten av juli var det heller ingen som hjalp meg, ingen fra kommunen, så som hjemmesykepleie eller andre hjelpende hender. Alle var fraværende helt til jeg hadde vært hjemme i fem uker, men da var vel også ferietiden over!!

Er det noen der ute som forstår hvordan det føles og bli helt og fullt overlatt til seg selv i den tilstanden. Lykken min var at jeg hadde kristne, gode naboer, som bl a delte middagen sin med meg. Ja, på den måten klarte jeg meg.

Men lykken varte ikke lenge, kravbrevet kom fra kommunen: Om du tror du skal få bo gratis på vår bekostning, ja så tar du feil. Her har du bare med å betale kr 5.000,- for juli.

Ja men det er jo forlengelse av sykehusopphold, og det skal vel gå til helfo da jeg har frikort og alt det der. Men det nyttet heller ikke.

Så dette er min lidelseshistorie fra samme kommune og likt tilfelle som Ebba hadde.

Hva sier dere, er dette rettferdig og skal vi ha det slik. Sluttt å gå rundt med skylapper for vi lever ikke i et demokratisk eller hyggelig samfunn.

Slutten på denne historien må jeg få med. Om du ikke er redd for å komme for langt bort fra hjemmet, der familien og venner bor, ja så vær ikke redd for Rømskog de hadde tid til meg og skal noen kalles «engler» så er det de fantastiske ansatte der. Jeg hadde aldri klart meg såpass bra hadde det ikke vært for dem.

Så, takk kjære dere.