Gå til sidens hovedinnhold

Askeladden med ny vri

Artikkelen er over 3 år gammel

Mårn du Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg var nylig på kino og så «Askeladden – i Dovregubbens hall.» Det var traileren med norske fjell og fosser og den intenst drivende «I Dovregubbens hall» av Edvard Grieg som bakgrunnsmusikk, som ga meg lyst til å se den.

etter mitt syn leverte filmen, selv om anmeldere var lunkne. Jeg kjente virkelig sug i magen da Askeladden og hjelperne hans flyktet fra farer ved å hoppe fra en høy fjelltopp og ned i en brusende foss. Det gikk bra med dem siden dette var på film, men det hadde aldri endt godt i virkeligheten.

Det er mye norsk kulturarv i de gamle folkeeventyrene, som det er flott at filmen bidrar til å bringe videre til nye generasjoner. For eksempel skildringene av at det onde fins i verden, og representeres ved Trollet i eventyret. Og vi trenger jo bare å sette på Dagsrevyen for å se at det onde er sterkt tilstedeværende i verden også i dag. Jeg tenker da ikke minst på de mange og grufulle terroraksjonene som rammer uskyldige mennesker i byer over hele verden.

Espen Askeladd symboliserer det gode: Naiv og klønete, men god på bunnen. Og flott at filmen tar et oppgjør med tvangsekteskap og lar prinsessen, Kristin, slippe å bli tvangsgiftet med Trollet!

I likhet med Olsenbanden-filmene, som fortsatt har høye seertall når de går i reprise, er nok dette en film for massene, ikke for kritikerne.

Kommentarer til denne saken