Det året det var så glatt...

Eva Fretheim.

Eva Fretheim.

Av
DEL

mårn duTre dager før jul: Jeg står og skraper is av bilen og skal bare ta et skritt til siden da jeg plutselig glir på den glatte holka og slår hodet mot isen. Resultatet er en kul på størrelse med et middels påskeegg og en blåveis som får meg til å se ut som jeg er med i barne-TV-serien Uhu, og som gjør svart, lilla og grønn øyenskygge overflødig resten av jula. Familien trøster meg med at jeg nå bare behøver å sminke det ene øyet når jeg skal på nyttårsfest. Og det er jo sant.

Nok om det. Det gikk jo bra.

To dager før jul: En flaske hårolje faller ned fra vinduskarmen på badet og knuser. Når jeg kommer inn på badet om kvelden er det glass og olje over hele badegulvet. Jeg begynner å vaske, med det resultat at oljen sprer seg enda mer utover gulvet i et jevnt lag. Det må vaskes, og vaskes, og vaskes, med fare for liv og lemmer, for badegulvet er såpeglatt.

Dagen før julaften: Jeg begir meg ut på tur lille julaften, og snakker så mye i telefonen at jeg ikke merker at jeg beveger meg ut i et farlig område. For sent finner jeg meg selv stående på et gatehjørne hvor det er såpeglatt isholke i absolutt alle retninger. Jeg har sjelden følt meg så hjelpeløs.

– Du kunne jo krype, sa min datter da jeg fortalte dette. Og hun har selvsagt rett, selv om terskelen er høy for å krype på alle fire bortover gata. Jeg fikk stavret meg bort til veikanten og kreket meg videre.

Julaften: Jeg skjønner for sent hva som burde stått øverst på ønskelisten min i år, men som jeg glemte. Derfor lå det ikke under juletreet, og nå står det øverst på innkjøpslista isteden: Brodder.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags