Det er sagt så mangt om mobilens velsignelser og forbannelser. Selv er jeg nok av dem som er blitt avhengig av å taste, planløst surfe og ikke minst fordrive tiden.

Jeg har for eksempel ikke TV lenger, men i stedet er mobilen blitt en slags erstatning for den gamle tv-zappingen. Tast- tast, er blitt til sveip og tast. Det hele er planløst og en ekstrem tidkrevende.

Jeg har nok ikke selv vært klart over hvor mye tid jeg har brukt på mobilen og hvor tett opp mot en egen kroppsdel den vært – før jeg mistet den i forrige uke.

Mistet og mistet. De som kjenner meg godt, vet at jeg sjelden mister noe. Jeg bare forlegger og roter bort.

Men ettersom mobilen for meg, som sagt er å regne som en ekstra kroppsdel, pleier den faktisk å befinne seg i ekstrem nærhet av meg selv.

Denne gangen var den søkk borte da jeg kom på jobb. Og panikken var lammende allerede etter fem minutter. Og så gikk timene. Til tross for at jeg forsøkte å overbevise meg selv om at det skulle bli ekstremt deilig med litt avstand, klarte jeg ikke slå meg til ro før jeg hadde lokalisert den. 6 timer etter at den var meldt savnet.

Ingen hadde forsøkt å få tak i meg mens jeg var «borte». Og egentlig hadde det vært ganske fint å være avkobla.

Moralen er i denne ikke spesielt unike historien må være: Legg bort mobilen litt oftere og ta deg en tur. Kikk opp. Prat med folk. Og installer for guds skyld ikke inn «find my iPhone»-appen. Livet er faktisk ganske så ok å kjenne på, også uten glaneskjermen og tidstyven.

God mobilfri helg!