Gå til sidens hovedinnhold

«De forbipasserende ser en kjempe, svettende kjempemessig»

Artikkelen er over 4 år gammel

Mårn' du, signert journalist Eirik Løkkemoen Bjerklund.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På lørdag knyttet jeg skolissene, stålsatte hjernen og la i vei med apostlenes hester i Skiløpet. En mil langt, fullt av oppturer og nedturer.

«Tramps like us, baby, we were born to run».

Ljomet det ut av høyttalerne i det startskuddet gikk. Fot foran fot, frisk i frasparket, blikket målrettet fremover. Dette skal gå bra, tenkte jeg. De første kilometerne var en fryd. Folkeliv langs løypa, janitsjarmusikk i veikrysset. Dette kan jeg like.

«I was following the pack, all swallowed in their coats».

Feltet begynner å spre seg. Vi er ikke halvveis, men løypa snur, og vi toger inn i skogen. Det smalner inn, det blir kø. Tempoet synker. Vi er halvveis. Dette begynner å bli tungt. Ph-verdien i musklene synker, blodet kommer ikke fort nok fram.

«These visions of Johanna have now taken my place».

Det begynner å gå trått, både i hode og kropp. Vi er over halvveis, men det føles ut som en evighet igjen. Jeg går gjennom favorittsangene i hodet, synger inni meg, prøver å tenke på noe annet. De forbipasserende ser en kjempe, svettende kjempemessig, som mumler ord de ikke forstår.

«Spjæra buksene, stiv og støl som i en lang, lang B-film».

Jeg blir trangere i skjæret. Nå er det ikke langt igjen. Den siste bakken gjenstår. Nå er det bare nedoverbakken igjen. Beina går som trommestikker, de klarer ikke å stoppe. Jeg holder på å tippe forover. Holder meg oppreist. Endelig i mål.

«Jeg lever i en drøm, en vill en».

Slutt-tid og musikkreferanser oppgis ved forespørsel.

Kommentarer til denne saken