Så er vinterferien over oss igjen. Eller sportlov, som svenskene kaller det. Og for en vinter vi har fått! Til og med oss som ikke har ferie, kan ane et slags snev av langrennspress. For nå har det i flere uker vært mulig å spenne på seg skiene rett utenfor stuedøra. Og det må man vel bare benytte seg av, eller?

Problemet er bare dette stadig tilbakevendende temaet: utstyr. Jeg har fremdeles ikke kjøpt meg felleski. Ikke noen andre par ski heller, for den sakens skyld.

Og i år har også posen med skirens og blå og rød swix forsvunnet på mirakuløst vis. Dermed ble årets første skitur, på kanskje årets fineste vinterkveld, gjennomført til 2 i stil. For den mildt sagt upassende smøringen fra fjorårets siste tur, sørget for passe mengde is i rubben og dertil livsfarlige bråstopp i tide og utide.

Joa, det var deilig for en særdeles utrent og lite teknisk amatør å ikke ha bakglatte ski på vei opp bakkene fra Noreødegården mot Skihytta, men makan til livsfarlig øvelse det var å sette utfor, kan Lund Svindal og co. se langt etter. Det var da jeg tenkte på felleski igjen.

Det er nok på tide. Da slipper jeg OL-øvelsen å lete etter skismøringsposen hvert år. Dessuten kan man ikke klage noe særlig på dårlig smøring. En får liksom ta det man får.

Om det blir oftere skigåing med nye ski gjenstår å se. Det skulle ikke forundre meg at det minst er noen år til vi igjen får en snørik nok vinter til skigåing i Mossemarka. I alle fall om man skal til pers i vinterferieuka. Men er man programforpliktet til å gå på ski når det er ferie? I Sverige heter det som sagt sportlov.

Betyr det at det er lov å utøve sport? Eller at man skal se mye sport? I så fall har jeg og OL-sendingene gjort nok. I alle fall for i år.