Det er ikke mye som kan måle seg med strålende påskevær og gnistrende føre. Når du kan spenne på deg skiene og kaste deg ut i nypreparerte bakker som inviterer til fart og glede. For det er alpint som har vært min vinterlige aktivitet i alle år, selv om jeg må innrømme at interessen for langrenn har økt med årene. Det er også deilig å komme seg ut i løypene og nyte stillheten og selv bestemme tempoet fullt og helt.

I vinterferien for to år siden hadde jeg et stygt fall i langrennsløypa. Det har gjort sitt til at jeg er blitt reddere og mer ustabil i sporet. Og under en liten rast på en skitur nå i påskeferien kom årets kompliment fra junior. Han er atskillig stødigere enn meg i langrennsløypa: – Fatter’n! Du ligner litt på han derre Olav Thon, - ikke i kroppen, men med den lua! Jeg har min gamle langrennslue med «Lindman Sport» som jeg fikk av sportshandler Knut Lindman for rundt 40 år siden. Den er helt hvit, med blå innvevd skrift. Den ligner ikke mye på Olav Thons rødoransje strikkelue, så da er det kanskje ikke hodeplagget junior tenkte på likevel? Jeg har flere ganger fornyet skiparken gjennom årene, men lua har jeg beholdt til minne om Knut. En hedersmann som gjorde utrolig mye for skifolket og friluftslivet i distriktet. Blir jeg like sprek som Olav Thon når jeg er 94, så kan jeg leve godt med sammenligningen. Han liker seg i langrennsløypene og er en ivrig friluftsmann.

Men i påsken ble jeg også frakjørt av junior og hans storebror i de bratteste alpinbakkene. Det ga den lille ekstra lykkefølelsen. Da er det noe som har gått inn etter de første turene, som fire-fem-åringer, hvor de plogende ble holdt under armene.