Moss By- og Industrimuseums fremtid fortjener en åpen debatt og en ryddig politisk behandling

Av
DEL

KRONIKKDet synes å være igangsatt en prosess for å vurdere nedleggelse av Moss By- og Industrimuseum i Møllebyen og flytte dette til nye lokaler i tilknytning til Konventionsgården. Så langt er dette ingen åpen politisk prosess, men det synes å være alminnelig kjent både blant museets ansatte og noen av byens politikere. Deler av dialogen skjer i det lokale eierstyre for Moss By- og Industrimuseum, og naturlig nok også i og omkring Østfoldmuseene som på et tidligere tidspunkt overtok noe av relasjonen til Møllebyen. På direkte spørsmål til ansatte i museet er svaret at «flytteplanene er hemmelige».

Dette reiser en rekke spørsmål som fortjener en åpen debatt. Som utvikler av Møllebyen over en periode på 20 år tillater jeg meg å dele noen synspunkter og stille noen spørsmål til det som nå pågår. Jeg minner for ordens skyld om at jeg ikke har noen form for økonomiske interesser i dette.

Mitt engasjement er således basert utelukkende på et engasjement for byen, museet og Møllebyen.

Hva var/er ideen bak utviklingen av Møllebyen?

Ved vår inntreden i Møllebyen i oktober 1998 var området en ruin som var oppgitt av de fleste, og under planlegging for rivning og boligutvikling. Stedet hadde imidlertid stor historisk og følelsesmessig betydning som byens «industrielle vugge». Vi presenterte derfor en plan for byens politikere i januar 1999 hvor målet var å etablere et senter for kulturaktiviteter. Bærebjelkene skulle være Moss By- og Industrimuseum, Biblioteket, høyere utdannelse og en ny flersals kino. I de etterfølgende årene ble dette levert i henhold til plan i nært samarbeid med Riksantikvar, Fylkeskonservator og Moss kommune, som også inngikk leieavtalene for bibliotek og museum.

Hva betyr Møllebyen for byens renommé?

Utenfor Moss kommune er Møllebyen og rehabiliteringen av denne svært godt kjent. Det unike er ikke bare bygningenes kvalitet og historie, men den helhet som er skapt ved at det er gitt nytt liv til et teknisk kulturminne, samtidig som dette er åpent for publikum. Dersom bygningene var blitt utviklet til boliger ville det blitt seende bra ut, men mossingenes aktive bruk av stedet ville ikke bli mulig. Det er nettopp dette som har gitt Møllebyen en rekke utmerkelser som Statens byggeskikkpris og Olavsrosa.

Stiftelsen Norsk Kulturarv tildelte Olavsrosa til Møllebyen «som et meget godt eksempel på vern gjennom bruk» (Inger-Lise Skarstein, styreleder i Norsk Kulturarv).

Fagrådet i Norsk Kulturarv ga følgende begrunnelse for tildeling av Olavsrosa: «Møllebyen i Moss tildeles Olavsrosa for forbilledlig kombinasjon av vern og fornying av et verdifullt industriminne til allsidig og allmenn bruk. Kvalitetsmerket Olavsrosa blir tildelt steder av høy kvalitet som har grunnlag i den norske kulturarven og som er åpent for publikum. Før tildeling blir stedet og den opplevelsen gjestene blir tilbudt, underlagt en streng kvalitetsvurdering. Det legges vekt på at det ligger interessant og verdifull kulturhistorie til grunn for tilbudet. De kulturhistoriske verdiene skal være ivaretatt på en god måte, og tilbudet til gjestene skal ha høy kvalitet, både «materielt og åndelig».

Kjernen i den faglige begrunnelse er med andre ord at dette tekniske kulturminne er gjort tilgjengelig for publikum gjennom den bruk som gjøres av bygningene. Den integrerte bruk av Kloster Mølle til museum, med kverner, turbiner og andre faste installasjoner, er høydepunktet i dette.

Statens byggeskikkpris ble tildelt i 2003 til Møllebyen som eneste prosjekt i Østfold gjennom tidene. Begrunnelsen fra juryleder Turid Haaland, sjefarkitekt Stavanger kommune, ble innledet som følger: Statens Byggeskikkpris er ifølge statuttene «en hederspris for byggverk og bygde omgivelser som gjennom utførelse, materialbruk, utforming og samspill med sted og miljø kan bidra til å heve, fornye og utvikle den allmenne byggeskikk.

Juryen fikk inn ca. 100 forslag til Statens Byggeskikkpris. De prosjektene som ble utvalgt til befaring lå i kategorien bolig, skole, transformasjon, gjenbruk, utfylling/fortetting. Juryen har sett mange interessante og nyskapende prosjekter på sine reiser. Det ble da også vanskelig å velge ut vinneren.

Juryen var likevel enstemmig i sitt endelige valg: «Prisen går i år til et sentrumsprosjekt som ved respekt for eldre, verneverdig bebyggelse og innføring av ny, egenartet arkitektur, tar vare på, gjenbruker og skaper liv og optimisme i et historisk, tidligere forslummet byområde.»

Daværende statsråd Erna Solberg delte ut prisen med følgende hilsen: «Statens Byggeskikkpris går i 2003 til arbeidet med å revitalisere og fornye den historiske bydelen Møllebyen i Moss. I dette arbeidet inngår en samlet privat og kommunal satsing på helhetlig byutvikling og planlegging av en ny «Møteplass for Kunnskap og Kultur».

Dette er gjort ved:

  • Oppføring av et arkitektonisk særpreget høyskolebygg og nytt mellombygg for felles servicefunksjoner.
  • Respektfullt vern og gjenbruk av det gamle industrianlegget til Moss Aktiemøller (Central Pakkhus samt Kloster og Galla møller).
  • Bevaring av et historisk viktig landskapsdrag og stilsikkert arbeid med sammenhenger, identitet og kvalitet i by-vev og utearealer.

Dette er bare et lite utvalg av de priser og anerkjennelser som er blitt Møllebyen til del. Mer enn 100 norske kommuner har hatt delegasjoner til Møllebyen i løpet av disse 20 årene for å lære om et vellykket privat / offentlig samarbeid, effektiv bruk av felles arealer og funksjoner, samt integrering av kulturaktiviteter i et levende teknisk kulturminne.

Til orientering vedlegges ett av en rekke studier, masteroppgaver og forskningsarbeider som er basert på det arbeid som er nedlagt i Møllebyen.

Konsekvensene av en flytting av Moss By- og Industrimuseum

Museet har hatt tilhold i Kloster og Galla Møller siden oktober 2000 og forvalter den delen av vår historie som er mest unik for Moss, nemlig industrihistorien. Dette er en del av historien som oftest nedvurderes til fordel for andre, mer «glamorøse» deler av historien. Ved avvikling av Moss By- og Industrimuseum i Kloster og Galla Møller vil den unike og autentiske integreringen av museet i bygningsmassen ødelegges. Det kan innvendes at nye og mer moderne fasiliteter åpner for andre måter å presentere historien. Vi ser en rekke eksempler på at dette gjøres, til dels med hell. Det å kunne invitere byens befolkning inn i bygningene hvor historien bokstavelig talt sitter i veggene, er imidlertid unikt og vil aldri kunne erstattes ved flytting til et nytt anlegg.

Det synes som om flere mangler kunnskap om at Moss kommune har en ensidig rett til å forlenge sitt leieforhold på uendrede betingelser i to perioder à 10 år.

et gjøres også forsøk på å skape et inntrykk av at leieforholdet er svært kostbart. Det kan være på sin plass å få fram noen faktiske opplysninger:

  • Moss By- og Industrimuseum leier et areal på 1.437 kvm
  • Den opprinnelige leie (før KPI-regulering) var kr 1.130,- pr. kvm Den er årlig regulert kun med prisstigningen i tråd med vanlig praksis. Museets leie ligger markert lavere enn de leieavtaler som er inngått i Møllebyen de senere år (markedsleie).
  • Leieforholdet omfatter et komplett museum med klimaregulerte magasiner, effektbelysning og endog parkeringsplasser.

Når det, i det politiske miljø snakkes om leie i Møllebyen, inkluderes fellesutgifter (snømåking, vaktmestertjenester, alarmanlegg, drift av fellesarealer, beplantning osv.), påslag til det kommunale eiendomsselskap, elektrisitet og vannbåren varme. Dermed skapes et inntrykk av at dette er kostbare lokaler. Faktum er at museet disponerer spesialtilpassede lokaler til en kostnad som er markert lavere enn hva man vil kunne oppnå ved alternativ leie.

Museets lokaler kan enkelt ombygges til eksempelvis boliger og gi en gevinst for gårdeier på flere titalls millioner kroner. Ved salget av Møllebyen (Kvernhuset AS) i 2017 ble det nedlagt et stort arbeid i å finne en ny eier som fullt ut adopterte ideen med Møllebyen som kulturarena. Dette mener jeg vi har lyktes med. Dagens eiere prefererer sterkt å videreføre museet og de øvrige kulturaktiviteter i Møllebyen.

Det kan også tenkes at Moss kommune omdisponerer lokalene til annen bruk enn museum. Det er da verd å merke seg at dagens leieavtale ikke åpner for annen bruk enn utstilling / magasin / kontorer for Moss By- og Industrimuseum.

En svekkelse av helheten, ved eksempelvis fraflytting eller omdisponering av museumslokalene, vil åpne for kommersielt interessante muligheter, men da med byen som taper.

Som antydet innledningsvis i dette brev, mener jeg det er uheldig med en lukket prosess om fremtiden for Moss By- og Industrimuseum i Møllebyen. Det er ovenfor forsøkt å få fram hvilken betydning Møllebyen har som utstillingsvindu for en vellykket byutvikling, godt privat / offentlig samarbeid, vern gjennom bruk, samt hvordan byens befolkning inviteres på innsiden av et viktig teknisk og historisk kulturminne.

Dette fortjener en åpen debatt og en ryddig politisk behandling. En praksis hvor fremtiden for Moss By- og Industrimuseum blir en brikke, eller i verste fall en salderingspost, i bestrebelsene for å sikre Konventionsgården i offentlig eie, er uheldig og lite transparent.

Min vurdering er at man i lukkede rom er i ferd med å gjøre ubotelig skade på resultatet av en 20 års innsats for å skape noe unikt i Moss. Om dette virkelig er ønsket, bør det fattes en beslutning i åpne fora, basert på inngående kunnskap og forståelse for historie, fakta og konsekvenser.

Jeg bidrar med glede med overføring av kunnskap om Møllebyen.

Widar Salbuvik, Moss

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags