I over 30 år, enten ved studier eller jobb, har jeg vært tett på politiske beslutningsprosesser. Det vi nå ser i Moss, i havne- og jernbanesaken, er ikke uvanlig – men desto mer tankevekkende. De som roper høyest mot den vedtatte løsningen er mange de samme som også høylytt etterlyser rettferdighet og demokratiske prosesser.

Norge er et av de mest demokratiske land i verden. Vi har lite korrupsjon sammenliknet med mange andre land, og vi har et transparent beslutningssystem. Vårt demokrati bygger på folkevalgte som velges hvert fjerde år. Ordningen skal sikre representativitet og kontinuitet. Den skal også sikre at beslutninger skal foregå mest mulig objektivt og at personlig vinning og egeninteresser i størst mulig grad skal unngås.

Noen saker er vanskeligere å beslutte enn andre. Ofte er dette saker hvor noen blir uheldig berørt samme hvilket alternativ man velger. Da er det opp til våre folkevalgte å velge den løsning som totalt sett er best for flertallet. Det må evnes å ta en beslutning. I søken etter den optimale løsningen, må man på et tidspunkt si at – nå har vi nok informasjon, hvis ikke kan vanskelige beslutninger aldri fattes. Dette er våre folkevalgtes hverdag og det står stor respekt av de arbeidet de legger ned for å finne gode løsninger for fellesskapet.

Et overveldende flertall i Moss - 30 av 39 bystyrerepresentanter fra et bredt politisk grunnlag bestående av partiene Venstre, KrF, SV, Arbeiderpartiet og Høyre, har etter flere års grundig arbeid og overveielser, vurdert seg fram til at den vedtatte løsningen er den beste.

Motstanderne feilinformerer bevisst eller ubevisst om hva løsningen innebærer og hvordan bystyret er kommet fram til løsningen.

- Det er feil at dette er en utvidelse av jernbanestasjon og havn. Både jernbane og havn blir mer kompakt og mer skjermet fra bebyggelse enn hva dagens løsning er. Det er riktig at flere hus må rives – men mange av disse husene ble kjøpt opp av kommunen for mange år siden i påvente av ny jernbaneløsning. Å rive gamle og falleferdige hus – og å tilby dem som bor der bedre boligstandard andre steder er noe vi bør se på som et gode for en velferdsstat.

- Det er ikke sant at Moss stenges mot havet og strandsonen. Med den valgte løsningen får Moss tilgang til mange kilometer med mer strandsone enn i dag – og ikke minst vil vi kunne få vårt eget «Aker Brygge - solside» omtrent der fergekaia er i dag.

- Det er løgn eller i beste fall uvitenhet å hevde at alternative konsepter ikke er utredet. Mange alternative konsepter ER utredet i løpet av de årene det er jobbet med et nytt jernbanealternativ. Det norske planleggingssystemet (KVU) krever at det utredes flere alternativer som grunnlag for å foreta et valg.

- Det er ikke sant at en stasjon lagt under bakken er den beste løsningen. Det som imidlertid er sant er at det er en føring fra Storting og regjering om at jernbanestasjonen skal ligge i dagen fordi en jernbanestasjon lagt i dagen gir erfaringsmessig mer byutvikling. Ingen av motstanderne mot dagens løsning snakker om at grunnen til at jernbanestasjonen i Holmestrand er lagt i fjellet, er at togene skal gå fort forbi – og IKKE stoppe. Det er dessuten en betydelig sikkerhetsrisiko ved å legge jernbanestasjoner under bakken når det gjelder muligheter for blant annet evakuering. En stasjon ved Basartaket vil måtte ligge 40 meter under bakken – dette er 10 meter under nivået Nasjonaltheateret stasjon ligger på.

- Det er feil at en utbygging under Basartaket vil gi mindre konsekvenser for byen enn den valgte løsningen. Dersom jernbanestasjonen skulle bli lagt ved Basartaket måtte man grave opp mye mer av byen fordi det ikke er fjell der og man måtte støpe en kulvert rundt hele dette området.

Jernbaneutvikling gjennom byer er krevende, men et overveldende og bredt sammensatt flertall i bystyret har vurdert de ulike alternativene opp mot hverandre og konkludert med at den valgt løsningen gir flest fordeler og minst ulemper i et helhetlig perspektiv. Når den nye løsningen står klar vil Moss bli en fantastisk flott by med store og gode arealer mot sjøen. For noen er ikke dette den beste løsningen, men det å rope etter omkamper når man ikke får det som man vil – er ødeleggende både for utvikling og gjennomføring. 

La ikke det beste bli det godes fiende!