Om sinte menn og gode samaritaner

Bjørn Thune, Moss

Bjørn Thune, Moss Foto:

Av
DEL

KRONIKKVi møttes utenfor Skarmyra aktivitetssenter om ettermiddagen søndag 20. januar. Samboeren min og jeg hadde vært en tur i svømmehallen med barna på fem og tre. Det var avslutningen på en hektisk helg, og som småbarnsforeldre ofte er, så var vi litt sent ute.

Vi har en ladbar bil, og satte den fra oss på de kommunale plassene med ladekontakt utenfor bygget. Planen var at samboeren min skulle hjelpe meg inn med barna, og så løpe ut igjen for å sette bilen på lading mens vi var inne. Men - som så ofte skjer med små barn - det dukker opp noe. Samboeren min ble heftet med minstemann, og vipps - så var tanken om å sette bilen til lading borte. Hun glemte det, rett og slett.

Vi hadde det supert i svømmehallen. Barna var trøtte, blide og fornøyde. Skravla gikk på vei ut. Men så traff vi på deg - mann 50 +. Velkledd og eier av en stor, tysk premiumbil med ladekontakt. Du kom brått på oss rundt hjørnet av en annen bil, og med brysk og høy stemme - så brysk og høy at treåringen skvatt tilbake og seksåringen lurte på hvorfor du var så sint - avkrevde du min samboer en forklaring på hvorfor vi stod parkert der uten å lade. Du fikk forklaringen av samboeren min.

Den fnøs du av, og strøk hissig forbi meg på en sånn måte at treåringen skvatt ut av veien og klynget seg til beinet mitt. Du gikk mot bilen din. Der stilte du deg demonstrativt opp ved førerdøra, så meg rett inn i øynene og med høy og klar røst kalte du samboeren min for «kjerring».

For å ta det første først. «Kjerring?» En ting er at samboeren min aldeles ikke er noen «kjerring». Hun er den beste mammaen i hele verden og mine barns store helt. I tillegg til en lang universitetsutdannelse, så er hun utdannet politi og har brukt sin yrkeskarriere de siste ti årene på å gjøre samfunnet til et tryggere sted. For ikke å nevne at hun trakterer kapp- og gjærsag og andre skumle verktøy bedre enn de fleste menn jeg kjenner, er en dyktig musiker og en rå håndballspiller. Så visst kan hun være distré når barna krever sitt. Men det kan vel alle, eller?

Noe helt annet er at du valgte å kalle en småbarnsmor for «kjerring» foran barna hennes. For noe så simpelt som en forglemmelse av en feilparkering. Det gikk ikke nevneverdig inn på samboeren min. Hun spiser sånne som deg til frokost.

Verre er det med barna. Det var tydeligvis viktig for deg å lade akkurat da. Til tross for at den store, tyske hybridbilen din fint kan karre seg 60 mil avgårde på bensin alene, så var dette så viktig for deg at du valgte å skremte vettet av barna mine.

Jeg snakket til deg og sa at dette ikke var greit. Da jeg gikk mot deg, var du rask til å sette deg inni bilen og låse døra. Jeg fortalte deg rolig og tydelig gjennom vinduet at jeg synes oppførselen din var uakseptabel og at du skremte barna mine.

Du møtte ikke blikket mitt, men gliset ditt fortalte meg alt: Dette var ikke første gangen du snakket til et annet menneske på denne måten, og jeg tror du koste deg. Deretter satte du den store bilen din i gir, rygget demonstrativ ut i gata og satte på blinklyset. Du plasserte bilen din sånn at vi så vidt klarte å rygge ut av plassen vi så grovt hadde tatt fra deg. Vi måtte kjøre opp til enden av gaten for å snu.

En annen bil som kom kjørende måtte vær så god vente til du hadde fått parkert. I morges før barnehagen tok barnet mitt det opp igjen, og spurte om den sinte mannen som var «slem med mamma». Til nå har barna våre bare møtt snille menn på din alder: De gode bestefedrene og de fantastiske pensjonistnaboene våre som alltid har en is på lur. Og så kom du. Men jeg skal ikke bruke så mye mer tid på deg.

Jeg har lyst til å fortelle noe annet jeg opplevde for et par uker siden, og som jeg brukte som eksempel for barnet mitt i dag for å vise at det finnes bra folk der ute også.

Historien handler om deg - voksen dame i 50-åra som jeg traff på toget for litt siden. Jeg hadde vært på et møte i Oslo. Det var torsdag, og trangt på regiontoget. Jeg ble sittende i kafé-vogna på et klappsete. På klappsetet ved siden av meg dumpet det ned en ung mor med et barn på 8-10 måneder. Hun var alene, og barnet var en håndfull for å si det mildt.

Inn på vogna kom du - voksen dame i 50-årene og tok det siste ledige setet. Kledd i uniform fra et service-yrke, så du sliten ut etter en lang dag. Du dumpet ned i et sete, og vekslet et slitent «pendlerblikk» med meg.

Jeg snakket så vidt med den unge moren, og sa at jeg som småbarnsfar vet hvordan hun har det. Hun fortalte at hun hadde vært på helsestasjonen, at sønnen hennes var tre timer på etterskudd med sovingen den dagen. At han fikk tenner og at han var konstant våken på natta, og at hun knapt hadde fått gå på do den dagen fordi han var så krevende. En liten stund etter avgang fra Oslo ble den lille gutten helt fra seg, og moren gjorde så godt hun kunne.

Da reiste du deg opp, voksne dame. Du hadde hørt og sett alt sammen. Du la en myndig, men kjærlig hånd på skulderen til den unge moren, og sa: «Du, kjære deg. La meg få ta gutten din litt.» Og med det endret stemningen i vogna seg. Moren fikk tatt turen sin på do, og ordnet til barnevogna så gutten skulle få sove. Vi andre fikk plukket opp noen leker og tøy den lille hadde kastet rundt seg. Etter en liten stund på fanget ditt, sovnet han endelig hos mamma.

Moren takket deg, og du svarte på den flotte østfolddialekten din ganske enkelt. «Skulle da bare mangle, jenta mi. Sånn er det innimellom. Dette årnær seg, vet du. Ta en dag om gangen. Du blir en god mamma, det ser jeg».

En liten enkel gest - som betydde alt for en utslitt mamma, og som i tillegg utrålte så mye hjertevarme at det fikk to av de andre pendlerne til å begynne å snakke med hverandre om barnebarna sine.

Du - dame på 50 pluss på toget. Du er min lille hverdagshelt. Med litt empati, innsats og litt menneskelighet, så gjorde du dagen bedre for en sliten mamma. Hjertevarmen og rausheten i den lille gesten din ble meg hele veien hjem og gjorde min dag bedre også. Og reddet du jammen dagen for meg i dag også - takket være det du gjorde, hadde jeg en god historie å fortelle til mine barn når de opplevde verden som skummel og urettferdig.

Så tilbake til deg, mann 50 pluss på Skarmyra. For deg er jeg redd det er for sent. Selv med alle dine privilegier i livet, så velger du å svinge den verbale pisken mot en smårbarnsmor for å gjøre en enkel liten feil?

Kalle en kvinne «kjerring» foran barna hennes? Hva er det med deg?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags