Jeg leser i avisa at en bonde får skarpe metallgjenstander inn i foret til dyra.

Hvordan skal en greie å nå fram til mennesker som ikke bryr seg om annet enn seg og sitt og som kaster hva det kan være hvor de vil? Moralisering hjelper jo tydeligvis ikke. Det går vel ikke an å true med politi og straff heller. Går det an å appellere til en viss empati for dyra, tro?

Kanskje det også kjører noen rundt på norske veier som tror at naturen forskjønnes av ølbokser og at dyra har godt av litt aluminium i kosten? Da kan jeg opplyse om at forskere ikke har funnet noen slik sammenheng.

I mangel av andre forslag oppfordrer jeg folk som har vett i huet til å ta med seg det de finner av søppel i naturen, ikke bare bokser, men alt som ikke forsvinner av seg selv. Og da tenker jeg ikke bare på det de produserer av søppel selv. Ta det som en dugnad. Det ligger jo litt mosjon i å bøye seg litt også. Litt her og litt der, blir det en folkesport, så skal vi se at det monner også. Det er forresten mange som gjør en flott innsats på strendene våre. 

Det er ikke det at jeg tror en slik dugnad hjelper denne bonden, i alle fall ikke umiddelbart. Det er vel ikke så mange som tar søndagsturen i jordekanten langs veiene våre. Langs noen veistrekninger har det driftsselskapet som har kontrakten med Statens vegvesen en ryddesjau på vårparten, men de kan nok overse mye.

Kan vi etter hvert håpe at søkelyset på miljøproblemene i samfunnet gjør at verstingene skjønner at de ikke er alene i verden. Eller kan vi håpe at det blir så "ut" å kaste fra seg søppel der det ikke skal være, at de holdt i skinnet av en og annen "nabokjerring". Si ifra til de som blir tatt på fersken, selv om det kan være ubehagelig. "Nabokjerring" er for meg en hederstittel. Det er alt for få av dem.

En periode gikk jeg med en hundrelapp i lomma, som jeg tenkte at jeg uoppfordret skulle gi til den første ungdommen jeg så som av fri vilje plukket opp f.eks. en ølboks for å hive den i søpla. Jeg vill oppleve den overraskelsen vedkommende ville få. Etter lang tids leting kom jeg ikke over noen så prosjektet rant i havet, som all plasten. Det kan jo hende jeg finner hundrelappen fram igjen, så....

Nå kan det hende noen får det inntrykk at jeg tror at det bare er ungdommen som synder med forsøpling. Det er det ikke, men ungdommen burde i alle fall være ekstra opptatt av sin framtid.