Guffen retorikk gir guffen politikk

Sylvi Listhaug, arkivfoto.

Sylvi Listhaug, arkivfoto. Foto:

Av

Debattinnlegg av Kari Henriksen, innpisker (Ap) i Justiskomiteen

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

LeserbrevI debatten om Listhaugs uttalelser framstiller noen det som om det er skille mellom retorikken hennes og politikken FrP fører. Statsministeren bekrefter det gjennom sin unnskyldende klargjøring av at det er bred enighet om innvandrings- og asylpolitikken, men at hun ikke ville valgt de ordene som Listhaug bruker. Kristin Clemet bekymrer seg for at å bruke «hylekor» er å ta litt for hardt i. Henrik Asheim forsøker å redusere effekten av kritikken fra sin partifelle Vidar Strøm Fallrø ved å si at han kan reagere på «ting hun kan ha sagt». Fallrø sier det ikke handler om praktisk politikk, men at det er noe guffent med Listhaugs retorikk.

Listhaug og FrP velger bevisst ord og begreper. «Gullstol», «snyltere», «elite», «godhetstyranni», «hylekor», «kriminelle menneskesmuglere» og så videre, lista er lang. Orda er ikke tilfeldig valgt, det er fellesnevnere ved dem. Og det er her det guffne ligger. Fellesnevneren bidrar til at grupper karakteriseres, splittes og stemples. I samfunn der tilliten mellom folk er høy, forskjellene små, verdigrunnlag og kultur felleseie, har ikke FrP's politikk grobunn.

Det samme gjelder andre partier på ytterste høyrefløy i Europa. Det langsiktige arbeidet deres er derfor å skape forskjeller. Splitte folk. Stemple grupper. Anders Lange startet det hele med å mistenkeliggjøre Staten. Som slett ikke var din venn, men en som stal dine penger. Det er dette Listhaugs ordvalg så typisk bygger opp under. Ved sitt ordvalg devaluerer hun (kirkas verdier), stempler hun («vil ha skattebetalere, ikke sosialklienter»), mistenkeliggjør (de fleste asylsøkere er menneskesmuglere) eller splitter hun (eliten versus vanlige folk). Når folk fra andre bakgrunnsland, som er norske, uttrykker at de opplever en endring i måten de omtales på, bør varselsklokkene ringe. Når Marthe Valle i et debattinnlegg i Nordlys spør: hvor kommer hatet fra, da skal vi lytte.

Retorikken er politikken. Deres måte å fremstille verden og grupper på, er grunnlaget for FrP's eksistens. Helt til vår tid har de fleste andre partiene hatt en anstendig tilnærming til sine motstandere og organisasjoner, selv om uenigheten har vært stor. Anstendighet har vært en merkelapp mange har satt på Høyre. Anstendige folk, anstendig parti og politikk.

Nå reagerer høyrefolk på at Høyre, like stille som en kano på et innlandsvann i skumringen, sklir over i guffenhetens siv og inn i sumpen. De er nå ansvarlige for å gjøre denne guffenheten til anstendig politisk språk. Ikke bare i det politiske offentlige ordskifte i Norge, men også i vår nasjons politiske retorikk i utlandet og internasjonalt. Nasjonens politikk forsimples. Og – det skumleste med det er at det er snev av sannhet i det de sier. Kirka har ikke enerett på godhet. Noen asylsøkere er lykkejegere. Noen trygdede snylter på fellesskapet. Derfor er det noe gjenkjennbart i budskapet. Det er noe i det, sier mange. Det er som å stå bak et vindu med rim eller isglasur og se ut på to som går forbi. Du vet det er to, men konturene er smurt ut over hele ruta. Den anstendige og den uanstendige glir over i hverandre. Det er grumset. Det er det guffne: de fremstilles som ett.

Når retorikken får feste, banes veien for realpolitikk med base i ytterste høyres ideologilandskap. Det har vi sett i alle Europeiske land. En politikk for noen og mot andre, en politikk som øker forskjeller fordi grunnlaget for å forstå at vi er mer like enn ulike forvitres gjennom retorikken. En politikk som gjør folk mer utrygge og konfliktene dypere.

Og det er guffent at Høyre er med på å gjøre det stuerent.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags