Politikk- en vernet sektor?

Av
DEL

KronikkVi har et Storting og en regjering som består av partier som nesten alle snakker om rasjonalisering, effektivisering og sparing. Det er bare en liten hake ved ordbruken. De tre ordene gjelder ikke for dem selv. Politikerne viser gang etter gang at de lever etter et kjent ordspill: «Du skal gjøre som jeg sier, ikke som jeg selv gjør!»

Det ferskeste eksemplet er Erna Solberg. Hun og Høyre har i mange år tutet ørene våre fulle med krav om «rasjonalisering, effektivisering og sparing». Nå har hun dannet en regjering som har flere statsråden enn noen gang i norsk historie; 22. 12 menn og 10 kvinner.

I flg. Aftenposten 23. januar har det aldri tidligere vært så mange politikerstillinger knyttet til Regjeringen. Regner vi sammen statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er det nå 93 politikere engasjert i politisk arbeid knyttet til regjeringen. Lønningene er heller ikke å forakte! En statsråd har kr. 1,365016 pr. år i lønn, en statssekretær kr. 963,500 og en politisk rådgiver kr. 724,800. Statsminister Erna Solberg har kr.1,680.277 i året.

Imidlertid skal Erna Solberg ikke ha all skyld for oppsvulmingen av politiske stillinger og posisjoner i vårt samfunn. Går vi til de nye politiske regionene og Stortinget vil vi erfare at trenden er klar. Politiske stillinger er et vekstområde. I regionene blir det mange politiske verv som har relativ god avlønning. I flg. NRK 15. juni i år vil det i Viken bli 35 heltidsstillinger for politikere. De totale utgiftene til politikere og støttefunksjoner i Viken er beregnet til kr.107 millioner i året. I dag er utgiftene til politisk arbeid i de tre fylkene Østfold, Akershus og Buskerud til sammen kr. 68 millioner. I Stortinget har vi aldri hatt så mange valgte representanter som nå (169). I tillegg er det blitt flere rådgivere enn valgte representanter. De skal også ha plass på listen over lønnet politisk arbeid. Det er en grunn for at Stortinget har behov for mer kontorplass.

Det store spørsmålet blir om hvordan demokratiet fungerer gjennom et folkestyre som skal gi de tjenester folket har krav på. Det er dessverre altfor mange som glemmer at politikerne er folkets utvalgte som har fått tildelt ansvaret for de beslutninger, tjenester og ytelser som folket forventer. Representanter i kommunestyrer, fylkeskommuner og Stortinget er alle valgt eller ansatt for å gjøre sitt arbeid til folkets beste. Enkelte ganger kan det nok stilles spørsmål ved om politikerne er klar over sitt ansvar.

Når vi har politikere som er opptatt av «rasjonalisering, effektivisering og sparing» vil det være klokt å starte på toppen med spørsmålet om det er nødvendig med så mange politikere. Stortinget har aldri før vært så kostbart i drift som nå. Kanskje kunne arbeidet gjøres mer effektivt og feriene krympes? Det er ingen annen gruppe i vårt samfunn som har så lange ferier som stortingsrepresentantene. I 2018 hadde de møteavbrekk/sommerferie fra 15. juni til 1. oktober. I flg. Nettavisen økte Stortingsrepresentantene sin årslønn med kr.28 000, fra kr. 928.602 til 954.602, før de tok sitt sommeravbrekk i 2018. Jeg mener en kritisk gjennomgang av Stortingets arbeidsrutiner ville vise at demokratiet kan fungere like bra med færre representanter og rådgivere og litt mindre lønn.

Det er en farlig uvikling med så mange yrkespolitikere. De bør ta seg tid til å se seg om i det samfunnet de skal styre og vurdere om antallet politiske stillinger kan reduseres og lønnsnivået senkes. Mens pensjonister taper kjøpekraft hvert år, har Stortingsrepresentanter i løpet av de siste seks årene hevet sin lønn med ca kr. 100.000. Selv på kommunenivået øker antallet yrkespolitikere. Kommunepolitikerne viser til hva som skjer på toppen.

Et mer effektivt og mindre Storting i tillegg til større, robuste kommuner med fagpersonell som kan ta seg av alle de oppgaver kommunene blir pålagt, må gi befolkningen de tjenester den har behov for. Jeg mener fortsatt at regionreformen er et feilskjær. Regionene må fjernes og oppgaver og ressurser bør overføres til større kommuner. Framfor å erstatte fylkeskommunen med regioner, bør for eksempel Østfold deles inn i fire eller fem regionale kommuner. Fylkeskommunen har i dag så få oppgaver at en gjennomgang vil vise at de på en forsvarlig måte kan deles mellom staten og større kommuner.

Demokratiet vil heller ikke bli noe dårligere uten regionene. Undersøkelser viser at velgerne verken kjenner eller har nevneverdig kontakt med de som er deres representanter i nåværende fylkesting. Ved siste valg (2017) var det bare 49,5 prosent av de stemmeberettigede i Østfold som brukte sin stemmerett. Ikke imponerende! For å være litt uærbødig; en plass i fylkestinget et godt betalt tilleggsverv for politikere som har andre verv i sitt parti eller et kommunestyre. Det blir for råflott i et land der tetting av huller i velferdsstaten bør prioriteres.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags