Da rocken nesten døde

Pål Andreassen

Pål Andreassen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Mårn du«All I want for Christmas is a Rock ‘n’ Roll electric guitar», sang Chuck Berry i “Run, Run Rudolph” i 1958. Og er det en som visste å verdsette gleden ved en elektrisk gitar, så var det vel han. Berrys signaturgitar, en Gibson ES-335, kom forøvrig på markedet samme år som han sang om den lille gutten som ønsket seg gitar av julenissen. ES-335 er bare én av de mange ikoniske gitramodellene som amerikanske Gibson har kommet med siden starten i 1894, selv om de i begynnelsen laget mest banjoer og mandoliner.

Men nå, 124 år senere, holdt det på å være slutten for Gibson. Tidligere denne uken kom nemlig bekreftelsen på ryktene som har gått en stund; Gibson har søkt om konkursbeskyttelse. Selv om de fortsatt selger 170.000 gitarer i året, sliter de med underskudd og gjeld i milliardklassen. De siste dagers rapporter fra USA tyder imidlertid på at de vil overleve. Ironisk nok er det Gibsons investeringer og salg av helt andre ting enn gitarer som har gjort at gjelden har vokst seg gigantisk.

Den mest kjente modellen er uten tvil Les Paul, som utallige gitarhelter har traktert opp gjennom årene. For eksempel Jimmy Page fra Led Zeppelin, Eric Clapton og Ace Frehley fra Kiss, for å nevne noen.

Selv startet jeg gitarkarrieren for en bråte år siden med en japansk billigkopi av en Gibson SG – lik den Angus Young i AC/DC bruker, for å gå videre til en kopi av en Les Paul – før jeg tok steget over til Fender og Rickenbacker.

Kanskje det er på tide å hjelpe Gibson på beina igjen, og endelig kjøpe en original? Alle monner drar, som det heter.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags