Om inkluderende skoler har inkluderende undervisning

Hjemmeoppgaver: Skal skolebarn ha lekser eller løse oppgavene på skolen?

Hjemmeoppgaver: Skal skolebarn ha lekser eller løse oppgavene på skolen?

Av
DEL

KronikkI sitt innlegg i Moss Avis 9. april hevder lærer Lars Kristian Furuheim at mitt prestisjeprosjekt er leksefrie skoler. For meg blir det da naturlig å spørre om Furuheim selv har et prestisjeprosjekt om en lekseskole, hvor barn og foreldre blir pålagt å gjøre oppgaver utenom skoletid? Er det i tilfelle fordi du som lærer er redd for å bli tatt for noe? Eller er det fordi lekser fungerer som et bevis overfor foreldre på at du gjør jobben din, at det skjer læring og at det blir gjort noe nyttig i din undervisning?

Mitt tydelige og eneste prestisjeprosjekt er inkluderende skoler. Så lenge elever har en plikt til å gå på skolen, så bør skolen også alltid være et gode og med det mener jeg ikke en koseklubb. Skolen bør være elevvennlig på den måten at det stilles både faglige, personlige og sosiale krav som er tilpasset eleven samtidig som det tilbys profesjonell støtte for denne utviklingen. Det bør heller ikke være noe tvil om at det er det faglige som er det viktigste på skolen og at det er naturlig at en jobber ganske mye med skoleoppgaver der, både aleine og sammen med andre. Som forsker ser jeg det derfor blant annet som min oppgave å dokumentere og problematisere ekskluderende undervisningspraksis, relasjonsarbeid og konflikthåndtering i skolen. Lekser er i denne sammenhengen en liten, men likevel viktig del.

Jeg har ved hjelp av kvalitativ metode vist hvordan leksepraksisen er ekskluderende i forhold til enkeltelever og grupper av elever. Praksisen er således i strid med formålsparagrafen på flere punkt. Resultatene har jeg presentert i en vitenskapelig artikkel på nivå. Professor i pedagogikk Kirsti Klette har også presentert resultater som viser at enkelt elever blir forvaltere av sin egen ulykke. Hun begrunner ikke det med at oppgavene ikke er tilpasset, men at ansvaret for egen læring ikke er tilpasset. Det er et problem at Furuheim på samme måte som utdanningsdirektoratet har valgt å ignorere denne forskningen. Utdanningsdirektoratet har for eksempel heller valgt å legge vekt på resultatene fra en dansk masteroppgave som er 10 år gammel og Furuheims hovedreferanse i den første kronikken er (dato) en amerikansk journalist som skriver om amerikanske forhold. Om dette skyldes kunnskapsløshet eller en bevisst nedvurdering av praksisnær kvalitativ forskning gjennomført av kvinnelige forskere i Norge er vanskelig å si.

Cooper presenterer mulige fordeler og ulemper når det gjelder sammenhengen mellom lekser og arbeidsvaner. Lekser kan gi både dårlige og gode arbeidsvaner ifølge han. I løpet av mine 18 år i høyere utdanning, så er jeg ikke av den oppfatningen at studentene har lært seg gode arbeidsvaner som er nyttig for dem i et akademisk løp. Det er heller omvendt. Mange av dem har hatt ett eller flere hvileår før de begynner å studere for å kunne oppdrive motivasjon. De har blitt lite selvstendige. De kan spørre hvilke bøker, hvilke sider i boken de skal lese når og hvilke oppgaver de skal gjøre. Det er nesten så de spør hvilke spørsmål skal de stille. I tillegg har mange av dem generelt fått lesing av faglitteratur langt opp i halsen og utsetter dette i det lengste. Lærere jeg jobber med forteller at de ser disse tendensene tydeligere og tydeligere i ungdomsskolen og i videregående skole også. Elevene stiller mindre spørsmål og har mindre motivasjon for hvert år de har gått i skolen. Når vi vet at selvbestemmelse er en av de viktigste faktorene for motivasjon, så er det for meg en gåte at lærere, direktoratet og politikere insisterer på at elever ikke skal kunne bestemme over sin egen fritid.

Jo mer kunnskap jeg får om erfaringene fra leksefrie skoler i Norge, jo mer overbevist blir jeg om at det er god undervisningspraksis som gir elevene motivasjon og gode arbeidsvaner. God undervisningspraksis handler om å lære elevene ferdigheter i å stille spørsmål, gi dem erfaringer på skolen som lærer dem at kjedelige oppgaver kan bli interessante etter hvert som de jobber med dem. Det handler om å gi elevene mestringserfaringer i fag og å gi dem erfaringer med at det føles godt å fullføre oppgaver en har begynt på. På grunnlag av dette kommer elever mye

oftere enn mange tror i en situasjon med motivasjon for å jobbe med skoleoppgaver også etter skoletid. Ved å gi eleven disse erfaringene kan undervisningen bli så effektiv at den kan utjevne gapet mellom gutter og jenter og gapet mellom elever fra lavinntekstfamilier og de andre. Montessori skolene har brukt denne pedagogikken i nærmere hundre år med svært gode resultater. Det er ikke uten grunn at det er det mest populære privatskolealternativet i Norge i dag.

Dette er en undervisningspraksis som det egentlig er tverrpolitisk enighet om. Den passer med høyres prinsipp program som hevder at de vil «bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket» og som mener at «valgfrihet er en naturlig del av å kunne bestemme over eget liv». Den passer venstresiden fordi de er spesielt opptatt av utjevning av sosial ulikhet. Å kutte ut lekser alene vil ikke gi sosial utjevning. For å oppnå det kreves inkluderende undervisningspraksis.

Furuheim trekker i sitt første innlegg i Moss Avis 29. mars fram digitale læringsverktøy som Campuskurs, Salaby, MS Onenote, Smart Øving og Showbie som gode verktøy for tilpasset opplæring til den enkelte eleven og mener at de bør pålegges å gjøre oppgaver i disse etter skoletid. I leksefrie skoler har nettopp disse verktøyene erstattet lekser som ‘bevis’ på at læring skjer og at det blir gjort ‘nyttige’ ting på skolen. Det er verktøy som gir både elever, foreldre og lærere innsikt i utviklingen og mulighet for å følge med. Det gir eleven mulighet til å utvikle seg i eget tempo. Det er etter min mening mer å vinne på å gå for inkluderende undervisningspraksis enn for ‘god leksepraksis’, for om den finnes, så er den sannsynligvis for vanskelig å få til for de fleste.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags