Om en opplevelsesrik togtur til Oslo...

Toget ikke alltid for nybegynnere: Politikerne vil ha folket fra egne biler til kollektive løsninger. Historien under kan være en indikasjon på at flere enn de som avgiftsbelegges må gjøre sitt for fellesskapet. Illustrasjonsfoto

Toget ikke alltid for nybegynnere: Politikerne vil ha folket fra egne biler til kollektive løsninger. Historien under kan være en indikasjon på at flere enn de som avgiftsbelegges må gjøre sitt for fellesskapet. Illustrasjonsfoto

Av
DEL

LESERBREVEn historie om to biler, fire venner, et tog, en konduktør, og en forholdsvis ny etablert parkeringsautomat, som hovedrolleinnehavere.

Vi ankom Sonsveien stasjon, lørdag den 8. september klokken 11.28, og parkerte bilen vår i rekken «Parkering mot avgift», på den siste ledige plassen, 10 minutter før togavgang. Våre venner fra Våler sto allerede ved parkeringsautomaten, noe ampre, etter bruk av sitt VISA kort, flere ganger ut og inn av automaten, uten hell, men hver gang ble det fratrukket 40 kroner fra deres bankkonto. På automaten, under en totalt uleselig dataskjerm, er det et smal spalte for å plassere sine penger, for de som skulle trenge det. Våre venners neste forsøk var å kvitte seg med klingende 40 kroner for dag-parkering. 40 kroner gikk inn, ingenting kom ut. De trakk seg til side for å observere hva neste offer foretok seg. 40 kroner inn, ingenting ut. Tiden gikk og en liten gruppe samlet seg rundt automaten for å diskutere sine erfaringer med det teknologiske vidunderet, kalt Easypark .

Nå var det bare fem minutter igjen til togavgangen.

Våre 40 kroner forsvant også. Da gikk de fleste møtedeltakere for å rekke toget. Jeg sprang tilbake til bilen for å låse den, og observerte min kona springende etter meg med en lang remse parkeringsbilletter.

To minutter og 10 sekunder igjen!

Kanskje toget er forsinket?! Det skjer av og til (samme tog var dagen før 15 minutter forsinket). Jeg plasserte en del av parkeringsbillettsremsen i vår bil , og den andre delen havnet hos vennene våre.

30 sekunder igjen.

Nå hastet det! Vi sto foran et valg, 43 bratte trappetrinn, eller en evig lang korridor ned til perrongen. Jeg antar at korridoren er beregnet for mødre med små barn og eldre over 80. Trappen brukes av de som er i mellom. Tre av oss valgte allikevel trappen, og én valgte korridoren. 43 trappetrinn, som virker som 100. Vi kom halvveis så kom toget! Den raskeste av oss nådde togdøren før den glei sammen, de neste to vinket og ropte til konduktøren, som var urokkelig, toget skulle gå, de kunne og ville ikke vente, ikke engang 15 sekunder. Det er vel en del av NSB-service?! Den av oss som valgte korridoren, dukket opp på feil enden av perrongen, og dermed var krisen fullbyrdet.

Vi måtte benytte lure trekk for å bli med alle fire på reisen. Konduktøren var sur som en potte helt til Oslo, og vi fire fikk ikke roet oss ned før vi var i Ski. (Jeg vil ikke røpe konduktørens kjønn, ring meg for nærmere opplysninger.)

Vi rakk en alletiders konsert, og jeg fikk tid til mitt velfortjent og berømt «Gamle Logen-rekesmørbrød», så tross av en gjenstridig parkeringsautomat, og en likedan konduktør, endte historien og dagen lykkelig!

Livet er herlig!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags