Spillets store tapere

Av
DEL

DEBATTDet er en spesiell skjebne å stadig bli omtalt som en brikke i noen andres spill, og å være det. Kurderne har blitt tillagt en slik rolle gjentatte ganger gjennom historien.

I oktober trakk USA styrkene sine ut av nordlige Syria. Kurderne, som hadde vært nøkkelallierte i kampen mot IS, ble etterlatt til å ta vare på seg selv i en ny kamp mot Tyrkia. Kurderne har kalt amerikanernes tilbaketrekning «et dolkestøt i ryggen», og Trump har til og med møtt republikansk kritikk for å unnlate å gripe inn mot det Tyrkiske angrepet. Det ble tydelig at kurderne ble brukt som en «spillebrikke» i et større maktspill.

Selvbestemmelse

Kurderne blir ofte omtalt i slike spillmetaforer. Stater kan for eksempel bruke «det kurdiske kortet», eller kurderne kan brukes som en «brikke» i et maktspill/sjakkspill. Bruk av ord som er knyttet til spill er ikke uvanlig når det er snakk om krig. Men det er noe ved kurderne og deres historie som gjør spill-metaforen ekstra treffende. Kurdernes ønske og kamp for selvbestemmelsesrett har blitt stimulert gang på gang, men så har oppmuntringen blitt trukket tilbake like ofte, fordi kurdernes mål ikke var det samme som oppmuntrernes. De har ofte vært en brikke i spill for et større mål.

For å forstå kurdernes situasjon, må vi tilbake i tid. Da det Osmanske riket ble delt opp i Sèvres-traktaten i 1920, forespeilet de allierte maktene kurderne en egen stat. Da denne ble avløst av Lausanne-traktaten (1923), var ikke lenger kurdiske statsaspirasjoner en del av pakken. Som et første svik, sett fra kurdisk ståsted, ble de istedet boende i områder som inngår i dagens Iran, Irak, Syria og Tyrkia. Siden den gang har kurdiske grupper kjempet for autonomi. Istedenfor å hjelpe kurderne til å bygge et samfunn som kunne stå på egne ben, har andre land heller fokusert på å støtte opprørsgrupper med våpen og militær trening. Dette har holdt liv i frigjøringskampen. Samtidig har støtten ikke vært tilstrekkelig til faktisk selvbestemmelse, for en frigjøring av kurderne har ikke vært målet.

Iran

Historien til de irakiske kurderne tjener som eksempel her. Siden tidlig på 1960-tallet støttet Israel og Iran sammen de irakiske kurderne i deres kamp mot det irakiske regimet. Israel og Iran støttet dem i all hovedsak fordi det tjente deres egne interesser: de ønsket at det radikale arabiske regimet i Bagdad skulle være opptatt på hjemmebane. Dette ville minske risikoen for at det irakisk militæret skulle kunne brukes mot Israel eller Iran. Sjahen av Iran ordla seg slik om sin støtte til det kurdiske opprøret: «Jeg vil holde flammen levende, men jeg ønsker ikke brann.» Med en betydelig kurdisk minoritet innenfor egne grenser, var spørsmålet om kurdisk uavhengighet sensitivt. Det var ikke dette Sjahen søkte. På midten av sekstitallet kalte han de kurdiske opprørerne i Irak sitt «trumf-kort» i kampen mot de radikale arabiske kreftene i Midtøsten.

Støtte

Kurdiske opprørsledere hadde mange ganger søkt amerikansk støtte også, men USA ønsket lenge å unngå å blande seg inn i det de anså som indre irakiske anliggender. Først etter at Baath partiet kom til makten i Irak i 1968 – med unge Saddam Hussein i ledergruppen – og en påfølgende våpenavtale med Sovjetunionen i 1971 ombestemte de seg. USA anså nå den sovjetisk-irakiske trusselen som så stor at det var grunn til å støtte de kurdiske opprørerne i Irak. Fra Juni 1972 bidro USA, Iran og Israel med våpen og trening til de irakiske kurderne.

Henry Kissinger beskrev det amerikanske formålet med å støtte kurderne i et telegram til ambassaden i Teheran i april 1974. Målet var «ikke å dele opp Irak permanent, fordi et uavhengig kurdisk område ikke vil være økonomisk levedyktig, og fordi USA og Iran ikke har noen interesse av å stenge døren til en god relasjon med et Irak under en moderat ledelse.» Amerikanerne hadde altså ingen tro på en kurdisk stat, og kom heller ikke til å støtte en slik avslutning. Kurderne var en brikke i deres internasjonale spill.

6. mars 1975 inngikk Sjahen en avtale med Saddam Hussein. Mot delvis suverenitet over den viktige grenseelven Shatt-al Arab, skulle Iran avslutte sin støtte til kurderne. I avtalen ble Irans grense mot Irak stengt. Uten tilgang til den irakiske grensen i Iran, kunne ikke Israel og USA fortsette sin støtte heller. Dermed var kurderne kastet til ulvene: Neste dag angrep irakiske styrker kurderne med full styrke. Mange kurdere døde, tusenvis av sivile måtte flykte, 1400 landsbyer ble jevnet med jorden, og den kurdiske geriljaen ble tatt til fange.

I en høring i den amerikanske kongressen i 1975 ble Henry Kissinger spurt hvorfor støtten til kurderne ble så brått avsluttet. Kissinger svarte angivelig: «Hemmelige operasjoner bør ikke forveksles med misjonering». Trumps ord matcher kanskje ikke Kissingers ordbruk, men for kurderne er resultatet til forveksling likt. USA, og andre makter, kan bruke dem som sin brikke når det gagner deres politikk, og så ofre de kurdiske brikkene når de ikke lenger har en hensikt, eller strategien endres. Sett i lys av historien, synes det å være noe høyst forutsigbart over Trump-administrasjonens handlinger i Syria.

Levedyktig

At USA eller andre land ikke har tro på levedyktigheten til en kurdisk stat er én ting. Men det er noe helt annet at denne statsløse folkegruppen, som ikke har like muligheter og rettigheter i det internasjonale samfunnet som stater, blir brukt som en brikke i andres kamper, for så å bli forlatt, ute av stand til å opprettholde sin egen kamp.

Språkbruk påvirker hvordan vi forstår samfunnet omkring oss. Ordene vi velger, bevisst eller ubevisst, former hva vi anser som mulig, normalt eller tillatelig, problematisk eller utenkelig. Utfra denne forståelsen vurderer vi hva som er passende handlinger. Dette gjelder også når utenrikspolitikk skal utformes.

Kanskje ville det være et bidrag å endre hvordan kurderne omtales i denne sammenhengen. I stedet for å bruke metaforer som framstiller kurderne som et objekt, en brikke som kan ofres i et internasjonalt spill, bør vi bruke ord som belyser kurdernes egen handlekraft, ønsker og vilje. Vi kan lete etter ord som – uten å skape emosjonell avstand – fostrer diskusjon omkring hva denne internasjonale innblandingen egentlig fører med seg.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags