Venstre og statsreligionen

Regjeringsforhandlinger på Jeløy Radio. Finansminister Siv Jensen (Frp), statsminister Erna Solberg (H) og Trine Skei Grande (V).

Regjeringsforhandlinger på Jeløy Radio. Finansminister Siv Jensen (Frp), statsminister Erna Solberg (H) og Trine Skei Grande (V). Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

DebattKrF-leder Knut Arild Hareide mener Venstre gjør den nye regjeringen «ytterliggående sekulær».

Da Venstre ble til i 1884, dannet statskirken den selvsagte rammen omkring folks liv i by og bygd skriver professor i moderne historie Gro Hagemann. Men allerede da ble kirken i Norge kritisert fra venstre hold. Bjørnstjerne Bjørnson holdt oppgjør med kristendommen og angrep skolens rolle som formidler av kristne grunnverdier. Og han ble som det står i ei litteraturhistorie brukt i ungdomsskolen for et par tiår siden, omvendt den gale veien.

Dissenterloven kom i 1883, og det ble da en strid i Norge om hvorvidt man kunne ansette lærere som ikke var medlem av statskirken. Venstre vant fram med sitt syn da den nye skoleloven bestemte at presten ikke lenger var selvskreven som formann i skolestyret. Gjennom sitt arbeid for å styrke det lokale selvstyret ble Venstre av sine politiske motstandere beskyldt for å bidra med å utbre den” moderne vantro” i skolen.

Fra 1930-åra ble det derfor fra Venstre stadig gjentatt at partiet ville verne om skole, kirke og nasjonalt kulturliv og at kristendomsundervisningen i skoleverket måtte opprettholdes. Først i Venstres «Vårt valg» fra 1972 argumenterer partiet med at et grunnleggende trekk ved et fritt samfunn er at samfunnsmedlemmene har rett til å utøve sin religion og til personlig å velge hvilken trosretning de vil tilhøre. Religionsfriheten måtte for hver enkelt innebære retten til religionsdyrkning uten risiko for noen som helst form for diskriminering.

15 år senere sa Venstre at partiet ville arbeide mer aktivt for et skille mellom kirke og stat. I valgprogrammet fra 1985 het det at Den norske kirkes ordning og organisering måtte løpende bli debattert for å sikre et best mulig grunnlag for folks etiske og religiøse forankring. Kirkens syn på disse spørsmålene måtte imidlertid tillegges stor vekt. Likevel ble det klart ytret at på lengre sikt var det etter Venstres syn naturlig at statskirkeordningen ble erstattet av en ordning der Den norske kirke ble organisert som en frikirke.

I 1996 kom Venstre med denne analysen:” Den norske kirke har hatt en dominerende rolle i organiseringen av det religiøse liv i Norge. Kristendommens stilling gjennom 1000 år og Den norske kirkes tilknytning til staten har hatt stor betydning både for utviklingen av den norske stat og for det religiøse liv i Norge. Ut fra prinsipiell liberal tankegang er det vanskelig å begrunne at ett kirkesamfunn skal være spesielt begunstiget som statens religion. Valg av livssyn er prinsipielt et privat anliggende, og religionsfrihet er en viktig liberal verdi. Alle borger må kunne føle at de blir likeverdig behandlet uansett hvilke valg de gjør på dette området, som dypest sett har med enkeltes samvittighet og identitet å gjøre. I et samfunn i endring er toleranse og respekt for andres valg og ytringer på tros- og livssynsområdet viktige verdier.”

Venstre fant det derfor fortsatt naturlig at stat og kirke etter hvert måtte skille lag. Reformprosessen i kirken måtte imidlertid få fortsette. Og Venstre hadde tillit til at Den norske kirke kunne opprettholde sin stilling som bred folkekirke også uten statskirkeordningen.

I Venstres stortingsvalgprogram for perioden 2001-2005 krevde partiet respekt for individet og mangfoldet. Partiet slo fast at framtidas samfunn ville bli flerkulturelt. I et slikt samfunn er valg av livssyn strengt personlig.

Derfor ville Venstre skille stat og kirke. Skillet måtte gjennomføres på en slik måte at det fortsatt ble rom for en bred folkekirke i det norske samfunn. Fra 2012 har Norge på papiret ikke lenger en statskirke, og kirken kan selv utnevne proster og biskoper. Stortinget og regjeringen har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov.

For Venstre har det derfor har vært et viktig poeng å få på plass en religionsnøytral regjeringsplattform fordi en regjering skal være for alle, uavhengig av livssyn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags