Avlastning og frivillighet

Verdi: – Forskning viser at frivillig arbeid er helsefremmende, det skaper glede og tilhørighet og det kan være en mestringsarena i et samfunn hvor mange savner nettopp dette, skriver Brit Elden i denne kronikken.

Verdi: – Forskning viser at frivillig arbeid er helsefremmende, det skaper glede og tilhørighet og det kan være en mestringsarena i et samfunn hvor mange savner nettopp dette, skriver Brit Elden i denne kronikken. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Kronikk om hjemmeboende med demens-sykdom, signert Brit Elden (prosjektleder i «Sammen om et frikvarter», avlastning for pårørende til hjemmeboende personer med demens.)

DEL

KronikkHva gjør vi når pårørende til hjemmeboende personer med demens trenger avlastning?

Velferdsstaten er under omstilling, og etterspørselen etter kommunale tjenester vil øke i fremtiden uten at det blir så mye mer ressurser. Det vil bli flere eldre, både eldre friske som trenger å fylle dagene med liv, og det vil bli flere eldre som har ulike sykdommer å slite med, blant annet demens.

Det vil bli mange som er pårørende til personer med en demenssykdom, og disse vil være i behov av støtte og hjelp utover det som er lovpålagte tjenester. I Demensplanen for 2020 står det; «Når demensplanen er gjennomført i 2020: «..skal det være utviklet fleksible avlastningstiltak i tråd med det nasjonale pårørendeprogrammet» og «..skal samarbeidet med frivillig sektor være styrket»

Det vil si at avlastning skal gis når pårørende ønsker og trenger det, og frivillighet skal være en del av løsningen.

Er det mulig å få til et godt samarbeid med frivillige enkeltpersoner som har lyst og anledning til å bidra?

Det ville være flott om en kommune som Rygge hadde funnet en løsning på hvordan dette kan løses på en konstruktiv og innovativ måte, ved å skape et bærekraftig samarbeid mellom kommunens egne innbyggere, altså frivillige, og de som trenger avlastning. Kan det bli slik at det vil være naturlig, når vi går av med pensjon, ja, da tar vi kontakt med kommunen for å høre om det er noe vi kan bidra med? Er det mulig å skape en naboskapsarena for en mer inkluderende problemløsning av hverdagsutfordringene mange av oss opplever?

Mange pårørende har liten eller ingen mulighet for avlastning i hverdagen. Forskning viser at dette kan føre til depresjoner, isolasjon og sykdom. Det kan være utfordrende å finne tid, ork og mulighet for legebesøk, sosialt liv, frisørtime eller andre nødvendige eller hyggelige ærender. En annen konsekvens kan være at personen med demens blir innlagt i langtidsavdeling tidligere enn nødvendig, fordi pårørende ikke orker mer.

Pårørende er ikke bare ektefelle eller samboer. Det kan være en datter eller sønn som bor langt unna og er urolige for sin mor eller far, når de selv ikke har anledning til å besøke så ofte. Da kan avlastning være det som gjør den store forskjellen.

Forskning viser at frivillig arbeid er helsefremmende, det skaper glede og tilhørighet og det kan være en mestringsarena i et samfunn hvor mange savner nettopp dette. I Norge gjør omtrent femti prosent av befolkningen frivillig arbeid i en eller annen form, men det er bare seks prosent av disse igjen som når frem til eldre og pårørende. De fleste som er frivillige gir av sin tid til barn, unge, musikk, kultur og humanitært arbeid i inn- og utland. Det er vel og bra det, men hva med naboen som sårt trenger hjelp en time eller to i uken for å holde «hodet over vannet»?

Samfunnet skriker etter frivillighet, men folket vegrer seg for å bidra. Usikkerhet eller egoisme?

Er det slik at mange er redde og føler usikkerhet sammen med personer med demens? Kan det skyldes manglende kunnskap om sykdommen? Kan det være at mange synes det er skummelt å skulle være hjemme hos en fremmed for å gi avlastning?

Har vi blitt et samfunn med egoister og selvsentrerte mennesker som har nok med oss selv? Har det betydning hvilke arenaer man har vært en del av tidligere? Har frivillig arbeid rettet til hjemmeboende eldre og pårørende lavere status enn annen frivillighet? Har det en høyere status å bidra som medlem av en kjent, verdensomspennende organisasjon, enn det enkle ved å gi avlastning i hjemmet?

Så, hvordan skal vi nå frem til de som ønsker og har mulighet til å bidra som frivillige?

Forskning viser at det finnes flere som kan delta som frivillige, hvis alt legges til rette for det. Institutt for samfunnsforskning forsker på mye spennende, blant annet frivillighet av Henning Finseraas, 1013.

Hva er det som kjennetegner de som ikke deltar, og hva legges til grunn? Det sies at det å bli spurt direkte, er en av de viktigste forklaringene på hvem som utøver frivillig arbeid. Hvordan komme i kontakt med dere som vil si ja hvis dere bare blir spurt? Stands? Annonsering?

Og, hvilke barriere for deltagelse kan vi se?

- Har ikke tid. (Opptatt med andre aktiviteter)

- Ønsker ikke å binde meg.

-Dårlig helse.

-Er ikke interessert.

-Lite sosialt nettverk. (Ingen har spurt, vet ikke hvor en skal henvende seg eller hvor en skal starte)

Mange spørsmål og få svar, og vi forstår at mange vegrer seg, samfunnet skriker etter frivillig innsats fra alle kanter og man kan bli lei av alt maset.

Men du verden for en forskjell du kan gjøre som frivillig!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags