DEBATT Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har lest en god bok: Brev til en datter av Kristin M Hauge. Hun presenterte nylig boken i byens flotte bibliotek. Boken kan leses som en roman, en lærebok og som debattbok. Jeg brukte den på alle måter og den har gitt meg flere gode samtaler og refleksjoner. Dette har blitt en fin oppstart til årets begivenhet 8.mars i Moss som denne gangen skal være på Verket.
Først tok jeg opp kvinnerollen med svigerdatter og stedøtre på siste familietreff. Vi snakket om temaet i boka, om hvilke råd man bør gi til den unge kvinnen på vei inn i voksenverden. Hvilke råd ville du ønske at du hadde fått at din mor ved inngang til livet som voksen kvinne, spurte jeg. De ble først svar skyldig. Så kom det fra etter hvert fra min svigerdatter. Jeg skulle ønske jeg hadde fått råd om å gi litt mer faen. Rett og slett ikke stille opp på alle forventninger som stilles til meg i de ulike rollene jeg har som kvinne, mor, samboer, kollega, venninne osv.
På jobben min er det mange flotte og bevisste kvinner, så lunsjen ble benyttet til et annet tema som går igjen i Hauges bok. Kanskje ikke så direkte, men underliggende: Den dårlige samvittigheten. Følelsen av ikke å strekke til, å ikke få gjort alt det man burde ha gjort - for barna med god og næringsrik middag, for venninnen som har det vanskelig, for mamma som begynner å bli skrøpelig etc.
Jeg spurte mine kollegaer: Hva kommer denne dårlige samvittigheten av? Er den typisk for kvinner? Eller snakker vi bare mer om vår dårlige samvittighet?
En av de kloke svarte slik: Jeg tror dårlig samvittighet har med opplevde forventinger fra andre til hvordan jeg skal være en god mor. Hun ga eksempler. Da barnet mitt var ni måneder gikk jeg tilbake til min fulle stilling. Hun oppfattet helsesøster slik at det var ikke særlig heldig for ammingen. Dagene ble lange med reise til og fra jobb. Hun synes barnehageansatte signaliserte at dagen ble vel lang for den lille. Og sannelig når barnet begynte på skolen, så synes hun at skolen på ulikt vis signaliserte at det kunne være fint om foreldrene strakk seg litt for å følge om diverse temaer fra skolen på hjemmebane. De som var satt til å hjelpe barnet og familien påførte indirekte eller direkte mor dårlig samvittighet.
Dette kan også beskrives som at strukturelle forhold bidro til følelsen av å ikke gjøre nok. Men er det slik at det er strukturelle forhold utenfor individet som gir oss den plagen med samvittighet? Påfører vi oss også dette selv, med alt det vi synes vi burde gjøre, men ikke får gjort?
Og er det kjønnsspesifikt? Jeg spurte derfor to kloke av det annet kjønn, min samboer og min kollega. Begge ga utrykk for at de også var plaget av dårlig samvittighet. De skulle gjerne strukket seg lengre for sine voksne barn i tidsklemma og for barnebarna. Kollegaen min skulle gjerne gjort mer for sine gamle foreldre- til tross for at min oppfatning er at han stiller mye opp for de gamle. Begge menn sa at de føler på dette, men snakker ikke så mye om det.
Er det da kanskje ikke et enten eller? Kanskje er dårlig samvittighet utrykk for sterk pliktfølelse og det motsatte av egoisme, det vil si altruisme? Er det noe som følger av strukturelle forhold og forventinger til oss? Da kan mye løses med politikk, som billige barnehager og fleksible åpningstider og gjennom personalpolitikk som tar mer hensyn til barnefamilier og ikke kun fokuser på oss seniorer? Men hvis det også er et element av en kultur, at kvinner i større grad enn menn plages med dårlig samvittighet og snakker mer om alt vi burde gjøre, men ikke får gjort. Da er det kanskje klokt å ta et oppgjør med seg selv og sortere litt i eget liv.
Ingen av oss strekker til full ut i alle rollene vi skal fylle. Eller, noen gjør vel det, men er det et godt liv? Så hvis jeg skulle gi et råd til en datter, så ville det være langs disse linjer. Hva er viktigst for meg og for mine og hva skal jeg endre på for å gjøre livet best mulig der jeg er nå?
LES OGSÅ: