Over ett år har gått. Vi åpnet barnehagen etter lockdown i mars i fjor, med blandede følelser. Hva ventet nå? Vi var på ukjent grunn. Mange kjente nok på både frykt, glede og et utrolig samhold på samme tid. Frykt for et virus vi ikke hadde kontroll på, glede over å se barn og kollegaer igjen, og ikke minst et samhold og en tanke om at dette skal vi klare! Rustet med antibac og såpevann var vi klare til dyst! Det var bare å brette opp ermene!

Vi kom på jobb før vakten startet, for å vaske leker og desinfisere flater. Vi stod igjen etter vaktens slutt, for å sørge for at også utelekene fikk seg en real skrubb, så de var klare til en ny dag. Rødt nivå, med redusert åpningstid, barnegruppen delt i kohorter og full bemanning hele dagen, fungerte.

Været var på vår side store deler av våren. Vi var mye ute og brukte det vi hadde av areal både ute- og innendørs. Nærområdene ble brukt flittig både til fots og med vogner. Vi skapte mange magiske øyeblikk, og smittetallene gikk riktig vei mot sommeren.

Det var en annerledes hverdag, men hverdagen gikk rundt på sett og vis. Frykten for å få smitte inn i barnehagen lå der hele veien, men vi trøstet oss med at det var lite smitte blant barn generelt.

Så kom høsten. Vi var på gult nivå, eller den nye normalen, som vi nå velger å kalle det. Åpningstiden gikk tilbake til 06.45 – 17.00, og bemanningen ble igjen dårligere. Det ble flere timer å fordele den samme bemanningen på. Gult nivå tilsier ikke en normal hverdag. Flater skal vaskes flere ganger om dagen, og det skal være minst mulig samarbeid mellom avdelinger.

Med høsten kom også sykdomsperioder hos barn og ansatte snikende. Klar snørr, gul snørr og hoste. Nyoppståtte symptomer og restsymptomer. Veilederen føltes til tider mer som en villeder.

Smittetallene begynte å øke, og med økende smittetall kom også en større bekymring for smitte. Smitte fra barn og kollegaer. Ingen av oss ville selvfølgelig være den som dro inn smitte i barnehagen. Tenk om kollegaen i risikogruppen skulle være den som ble smittet!

Det sosiale livet utenfor jobb ble kuttet i takt med smittetallene. Med to pedagoger under samme tak på hjemmebane, ble nærkontaktene langt flere enn anbefalt. Førjulstiden ble preget av mange syke barn, og naturlig nok også syke ansatte.

Hvor ble det av pengene vi hadde blitt lovet av Guri Melby?

Forsterket renhold og et stort behov for vikarer på grunn av sykdom blant ansatte, med påfølgende karantenetid for flere, koster penger. Penger barnehagene i utgangspunktet ikke har.

Gult ble til rødt nivå igjen, men rødt nivå var ikke lenger rødt nivå, slik vi husket det. Antall foreldre med samfunnskritisk yrke, var plutselig blitt veldig lang. Det vil si at mange hadde krav på plass utenfor den begrensede åpningstiden. Ikke nok med det, men nå var det ikke lenger et krav at begge foreldrene skulle stå i samfunnskritiske yrker, det holdt med én. Endringen kom bokstavelig talt over natten!

Av 79 barn så hadde plutselig 55 krav på utvidet åpningstid. Når behovene spenner fra 06.45 – 16.30, og barna skal deles i kohorter, hvor kohortene skal ha minst mulig med hverandre å gjøre, og bemanningen fortsatt er den samme, da trenger man ikke være matematiker for å forstå at det ikke går opp.

Resultatet blir at man må tøye strikken enda litt til, og brette opp ermene enda en gang.

Rødt nivå ble til gult og gult ble til rødt igjen i mars. Endringen denne gang var at vi nå hadde med muterte virus å gjøre. Muterte virus som smittet lettere imellom alle, barn som voksne.

Tiltakene har stadig forandret seg under pandemien, men det har hele veien blitt poengtert at barn og unge skal skjermes. Ved høye smittetall har løsningen vært å sette barnehagene på rødt nivå. Jeg kan med hånden på hjertet si at hverdagen på rødt nivå ikke er skjerming av barn.

Hverdagen på rødt betyr stressede og utslitte barnehageansatte som prøver, så godt de kan, å ivareta barna i kohorter, som må settes sammen etter oppholdstid.

Hverdagen på rødt betyr savn av kompisen som er i den andre kohorten. Hverdagen på rødt betyr skriving av avvik hver gang vi ikke rekker, eller har mulighet til å fullføre våre arbeidsoppgaver etter retningslinjene.

Hverdagen på rødt betyr bruk av alt tilgjengelig areal, og ved dårlig vær kan garderoben være dagens lekeplass. Hverdagen på rødt betyr fortsatt bare antibac og såpevann som smittevern, for barn og ansatte.

I skrivende stund er vi tilbake på gult nivå i Moss. Smittetallene er for øyeblikket på vei ned.

Barnehagene i Moss har fortsatt ikke fått en krone i støtte til økt vikarbruk eller forsterket renhold under pandemien, og Moss kommune kan heller ikke love at det kommer penger i fremtiden. Pandemien er enda ikke over. Alt blir ikke bra til slutt.

Hvor skal vi hente penger fra for å kunne ha en bemanning som ligner tilstrekkelig i tiden fremover? Hvor er respekten for barna og barnehageansatte, når vi tvinges til å stå på jobb med lav bemanning og null smittevern?

Skjerming av barn og unge har vært politikernes mantra under pandemien. Utslitte barnehageansatte som jobber langt utover evne, med knappe midler, uten noen form for smittevern, er ikke skjerming av barn og unge!

Det er på tide å prioritere barn og unge ved å øke ressursene til barnehagene nå!