Det er enkelt å gi et fullgodt svar på spørsmålet om hvem som eier en folkekirkemenighet. Det er alle døpte, alle som står i kirkens manntall, bosatt i menigheten. Alle er fullverdige medlemmer. Mange medlemmer opplever det ikke slik. De føler at det i kirken er et skille mellom de aktive og de mer passive medlemmene. Men alle er fullverdige medlemmer og skal bli regnet med.

Men hva skal vi egentlig med Den norske kirke som har 3,7 millioner medlemmer? I følge siste undersøkelse om nordmenns tro kommer det frem at under 30% av oss tror på Gud. Men de fleste «ikke- troende» er av ulike grunner fremdeles medlemmer i kirken. Det er lett å melde seg ut, men de velger å bli, mens prester andre aktive kirkefolk krangler om kvinnelige prester, homofili og evig fortapelse. Jeg trodde ærlig talt at det er noe som er viktigere i disse koronatider.

Apropos læren. Alle kirkesamfunn har sin lære. Og det har gjennom kirkens historie alltid vært debatt om den. Det har vært og vil fortsatt bli kirkesplittelser. For lærespørsmål er grunnen til at vi har ulike kirkesamfunn.

Det kan være interessant å merke seg at Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt og forkynte et nytt og radikalt budskap. De møtte ham og noe skjedde. De ble begeistret og fulgte ham. Det var ikke tung teologi, dogmatiske tema som treenighetslæren eller forsoningslæren som trakk dem, men personen Jesus.

Jeg tror heller ikke at det store flertall kirkemedlemmer er særlig opptatt av biskoper og kirkemøter. Det er lokalmenighetene er en del i nærmiljøet medlemmene møter. Vi har 1200 menigheter som tilbyr sine tjenester i alle landets kommuner! Menighetene ønsker å være en lyttende kirke som ikke gir enkle svar på alle spørsmål. Livet er for komplisert til det. Men kirken ønsker å være nærværende.

Og fremfor alt. Alle skal ha en opplevelse at det er en kirke som vil dem vel. I kirkens liturgier står velsignelsen sentralt. Deltar jeg i en gudstjeneste ellerA kirkelig handling mottar jeg Herrens velsignelse. Men kirken har viktigere ting å gjøre enn å velsigne? Har den egentlig det? Er det noe vi trenger fra kirken så er det den kraft som legger i velsignelsen. For jeg opplever at Herrens velsignelse har en livskraft i seg. Jeg ser for meg Guds ansikt slik tømmermannssønnen fra Nazaret viste oss det. Det er preget av mennesker Jesus møtte. Han bærer trekkene av våre sorger og skuffelser, glede og lykkestunder og gir oss kraft og mot til å leve i en tid som er preget av usikkerhet for hva fremtiden vil bringe. Kanskje det er en av grunnene at mange fremdeles er medlemmer i folkekirken?