Den norske kirke (DNK) har) blitt herre i eget hus. Men den har mistet både innflytelse og livssynsmonopolet- og ikke minst penger. Og nå strever den med å finne ut hvordan den skal ledes. For det er ikke lett å stå på egne bein! På mange måter virker dnk handlingslammet. Kanskje det er derfor det kirkelige byråkratiet vokser? Med et kirkeråd som stadig svulmer ut, 12 bispedømmer og fellesråd i hver kommune stjeler byråkratiet både tid og krefter og hindrer kirken fra å være kirke! Kirken har problemer med å finne fram til en ny og effektiv organisasjonsmodell. Kirkemøtet, kirkens storting, vil avgjøre hvilken modell de velger om et par år!

Etter mitt syn bør dnk bruke ressurser på å tilpasse seg samfunnet og leve nær folk. Den må leve i tiden ved å åpne opp for dialog. Også det gamle budskap må være preget av tiden vi lever i. Den som går gjennom gamle bispeprotokoller finner ut hva biskopene har ment gjennom tidene. Det er interessant lesning som viser at biskopene i dag ikke mener det samme som de gjorde for en del år tilbake. Og godt er det! For tidene forandrer seg. Og de fleste av oss forandrer mening i løpet av livet. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi ikke fulgt med i utviklingen.

Men ikke en gang kirken kan komme med de endelige svarene. Vår kulturarv har mange røtter og vi deler den med mennesker med som har et annet livssyn enn det vi selv har. I et samfunn hvor alt er blitt så komplisert og hvor vi lever i en virkeligheten som ikke kan deles i svart eller hvitt, tror vi ikke på de enkle løsninger som kirkens ledere skisserer.

Det er på det lokale plan kirkens fremtid avgjøres. Menighetsrådet er derfor viktig. Men den lokale menighet er ofte fjern fra vår hverdag. De nære ting som utbygging av barnehager, barn og unges oppvektsvilkår og en trygg alderdom regnes ikke som menighetsarbeid selv om kirken i lokalmiljøet er bærebjelken i dnk. Derfor er det ikke spennende nok å sitte menighetsrådet. Det må tenkes nytt og utradisjonelt om rådenes arbeid, og soknepresten må akseptere at det er medlemmer som har et annet teologisk grunnsyn enn henne. Det må være naturlig at lokalmenighetene er en del i nærmiljøet og engasjerer seg i lokalt. Menighetsrådene må stå fritt i sitt arbeid. Og de bør ha ulik profil. For det er viktig å lytte til medlemmene lokalt. Alle menigheter behøver ikke å gjøre alt på samme måte. Men de må ha tapt sitt hjerte til evangeliet. Har de det, vil menighetslivet være preget av mangfold og engasjere ikke bare enkelte medlemmer, men nesten hele lokalmiljøet.

En levende folkekirke, både lokalt og nasjonalt, må kunne forarge. Hvis den ikke gjør det, må noe vare galt. Tømmermannssønnen fra Nazareth provoserte eliten til stadighet. De kalte ham tolleres og synderes venn. For tømmermannssønnen brøt grenser og trakk ”outsidere” inn i fellesskapet. Skal dagens kirke være troverdig, må den gjøre det samme. Den må derfor være politisk uten å bli partipolitisk.

Kirkens kall vil alltid være er å forkynne Guds vilje. Hvis den av ulike grunner ikke gjør det, opphører den å være en sann kirke. Og det er nødvendig å åpne opp for en større mangfoldighet og ha mot til å tenke annerledes så folkekirken ikke bare søndagen, men alle dager skal være en åpen kirke som kommer nordmenn i møte og tar deres bekymringer, søken, tvil og tro på alvor. Men de fleste klarer seg tilsynelatende bra uten folkekirken, men en kirke som ikke lever i nåtiden og lytter til det som rører seg i samfunnet, vil på sikt ikke overleve.

Tiden er overmoden for en kirke med nærhet til grasrota, som åpner opp for dialog og lytter til det som rører seg i befolkningen.