Gå til sidens hovedinnhold

En truet yrkesidentitet?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dagens helse- og sosialarbeidere møter nye forventninger til tverrfaglighet, samarbeid og selvbestemmelse. Det er bra, men hva om yrkesidentiteten trues samtidig? Vi trenger å snakke om den profesjonelle hjelperrollen.

Skrevet av Ole David Brask, Høgskolen i Molde; May Østby, Høgskolen i Østfold og Atle Ødegård, Høgskolen i Molde

(Kronikkforfatterne er for tiden aktuelle med boken Den profesjonelle hjelperrollen, på Fagbokforlaget.)

Hva er det helse- og sosialarbeidere bygger sin yrkesidentitet på, og hva skjer om grunnlaget forandres? Dagens profesjonelle hjelpere møter en kompleks praksishverdag med økte krav til tverrfaglighet og tverrprofesjonelt samarbeid. Samtidig påvirkes hjelperelasjonen stadig mer av brukerperspektiv og selvbestemmelse. De ulike helse- og sosialprofesjonene får mer overlappende faglige plattformer, og tildeles også oftere de samme oppgavene. I denne situasjonen trenger profesjonene høy rollebevissthet og gode refleksjonsverktøy, og et felles språk for å kunne kommunisere rundt roller og rollefordeling.

Dette er meg

Identiteten forteller meg hvem jeg er og hva jeg står for, og blir denne truet, så kan jeg fort oppleve uro. Det samme gjelder for yrkesidentiteten, som sier meg hvem jeg er når jeg utøver yrket mitt og som bidrar til en viktig faglig tyngde. Men den tid er forbi, da en profesjonell hjelper kunne basere sin identitet på å være en sannhetssigende autoritet, enerådende og opphøyet. Nå finnes ekspertene på begge sider av bordet, enten samarbeidspartneren er en pasient eller bruker, pårørende eller fagperson.

Vi er her inne på en ny rollefleksibilitet, som innebærer å kunne stille seg åpen for den andres kunnskap og verdier. Dette er ønskelig, samtidig som en på et vis også forlater det trygge og sikre. Da kan uroen melde seg, og i verste fall påvirke hjelperen til å søke tilbake til en tradisjonell, mer styrende, hjelperrolle. Derfor trenger vi å kjenne igjen uroen når den kommer.

Uro nr. 1: Å bli en hjelper uten plattform

Dagens vekt på brukererfaringer og selvbestemmelse gjør at hjelperens ekspertise får en mer relativ posisjon enn tidligere. Er det dermed fare for at profesjonenes faglige plattformer blir mindre viktige? Det vi vet er at brukerperspektivet er avgjørende for tillitsforholdet i en hjelperelasjon, og at det er viktig for å kunne tilpasse den faglige hjelpen best mulig. Noe av det samme kan sies om samarbeidsrelasjoner, ikke minst profesjoner imellom.

Og det er nettopp her hjelperen finner gevinsten av en mer fleksibel hjelperrolle: Det å se saken fra flere perspektiver, og dele perspektivene med den andre, gir mulighet for økt faglig innsikt og flere ideer til løsninger. Noen situasjoner vil kreve en bestemt og handlekraftig hjelperrolle, mens andre gir mer rom for dialog, og en samhandlende hjelperrolle.

Vi kan illustrere hjelperens valgalternativer med en akse fra handling (mer styrende) til samhandling (mindre styrende).

Uro nr. 2: Å bli en hjelper uten nærvær

Vi har etter hvert mye kunnskap om hvordan helse og velferd henger sammen med livsbetingelser og relasjoner til omgivelsene. Samfunnets helse- og sosialtjenester blir mer lokalsamfunnsbasert, med enklere tilgang til de systemer som individene er en del av. Profesjonelle hjelpere involveres i alt fra familiearbeid og nettverksmøter til rettighetskamp og helsepolitikk. Er det fare for at dette går på bekostning av den individuelle kontakten med brukeren eller pasienten?

Nærværet i den direkte pasientkontakten er uhyre verdifullt, for begge parter. Likevel skal en ikke undervurdere den anerkjennelsen og innlevelsen som kan ligge i godt systemarbeid, og i å legge til rette for et bedre liv. Her er vi igjen inne på fleksibiliteten i hjelperrollen, ved at hjelperen beveger seg mellom den nære individkontakten og de omkringliggende betingelsene.

Hjelperens valgalternativer kan framstilles som en akse fra individ (direkte samarbeid) til system (indirekte samarbeid og tilrettelegging).

Uro nr. 3: Å bli en hjelper uten troverdighet

Vi har til nå framstilt rollefleksibilitet som en slags nøkkel: Å kunne bevege seg mellom en samhandlende og en handlende hjelperrolle, og mellom en individrettet og en systemrettet hjelperrolle. Kombinasjonen av disse to aksene gir helse- og sosialprofesjonene et bilde av rollespekteret de har å spille på. Er det her en fare for at fleksibiliteten kan gå for langt? Vil den profesjonelle hjelperen kunne oppleves som vinglete, og dermed miste troverdighet og integritet?

Igjen er vi inne på en balansegang, denne gangen mellom fleksibilitet og stabilitet. Noen ganger er det faktisk nødvendig å holde på en rolle. De to aksene og rollebegrepene kan gjøre det lettere for hjelperen å sette ord på egne rollebevegelser, og dermed bedre forståelsen mellom de samarbeidende partene.

Uro nr. 4: Å bli en hjelper uten fellesskap

De ulike helse- og sosialprofesjonene har alle sine egne praksisfellesskap, opparbeidet gjennom lang tid, som både gir en tilhørighet og en faglig plattform. I dagens situasjon appelleres det imidlertid til mangfold og grenseoverskridende samarbeid. Er det fare for at en da må gi avkall på sitt opprinnelige praksisfellesskap? Vi mener profesjonenes egne fellesskap er svært viktige, og at faglig trygge og tydelige profesjoner er det beste utgangspunktet for samarbeid.

Tverrprofesjonelt samarbeid er nettopp avhengig av at partene veksler mellom å formidle tydelige synspunkter og å lytte til andre som gjør det samme. Denne typen rollebevegelser kalles gjerne for turtaking. For å gi partene tilstrekkelig trygghet vil det likevel være nødvendig å utvikle samarbeidskulturer, også kalt tverrprofesjonelle praksisfellesskap, i tillegg til de uniprofesjonelle.

Den profesjonelle hjelperrollen

Det er nesten utenkelig å være en hjelper uten plattform, nærvær, troverdighet og fellesskap. Alt dette er byggestener til en yrkesidentitet, samtidig som det synliggjør viktige valgsituasjoner for hjelperen. Etter vårt syn er nettopp kontinuerlig refleksjon og arbeid med disse dilemmaene en del av en sterk profesjonell hjelperrolle, med den fleksibiliteten og integriteten som kreves i dag. Dette åpner for en bredere anlagt yrkesidentitet, som bygger på mangfold i perspektiver, og på likeverdige forhold mellom samarbeidende parter, både i hjelpe- og samarbeidsrelasjoner. Det åpner for en yrkesidentitet som er både uniprofesjonell og tverrprofesjonell, og for bedre samarbeid mellom tydelige og rause profesjoner.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 08:00.