I opposisjon vant Senterpartiet stemmer på at de skulle reversere hva det nå skulle være, men noen folk liker ikke å bli dirigert, som man til en viss grad blir når det vedtas endringer/reformer. Sp kom i regjering og siden gikk det bare nedover.

Før i tiden hadde vi Arbeiderpartiet for arbeidere og Høyre for kapitalen, kapitalen bestemte hva som ble igjen til arbeiderne. En fordeling hvor alle visste hvem som hadde skylda når noe gikk galt. Det er i grunnen på samme måte i dag, men nå er det umulig å vite hvem som danner motstandsgruppen. Nå kalles det bare opposisjon og opposisjonen kan skifte hvert fjerde år.

Noe som er in for tiden er reversering av reformer. Av reformer har vi for eksempel; Den nye statskirkeordningen fra 2008, HVPU reformen hvor ansvar ble overført fra fylkeskommunen til kommunene, kommunereformen som gikk på redusering av antall kommuner, politireformen fra 2015, regionreformen og nå sist omtalt i Aftenposten, Jernbanereformen som går på konkurranseutsetting av jernbanen. Når det er sagt, alt skal ikke reverseres, noe er faktisk fornuftig, men opposisjonen ser det ikke alltid slik og må gjennomføre når de får makt eller for å vise at de tar tak.

Alle reformene som er satt ut i livet er godkjent av Stortinget, det høyeste politiske beslutningsorganet i Norge. Det er bare en hake ved det, Stortinget arbeider for folkets beste, men folkets beste kan endre seg hver fjerde år som tidligere nevnt og stortingets sammensetning er grunnen.

For å få flertall etter valget søkes samarbeid med andre partier med andre ideologier og over natten, for det kan gjerne være en sen nattetime hvor avtaler inngås. Plutselig er samfunnets beste endret. Flertallet kommer sammen på et dertil egnet sted og hestehandler som det heter, alt til befolkningens beste.

Opposisjonen som nå er posisjonen tar trøstig fatt og den ene reformen etter den andre skal reverseres, det må foretas en utrenskning, alt for samfunnets beste selvfølgelig. Region og kommunereformen er åpen for reversering, noe som påtroppende regjeringen vant velgere på, men er det feilslått å reformere offentlig sektor. Jeg tror det. Hele samfunnet er i endring. Det siste er i så måte jernbanereformen, men er det mulig å få Norges statsbaner til å bli slik det engang var, nei det er ikke det, verden har gått videre.

Av reverseringer som pågår blir det flere kommunehus, flere fylkeshus, flere tynt befolkede lensmannskontorer. Det er jo for samfunnets beste så da får vi vel som fortjent. Da vi fikk Viken fikk vi også som fortjent, det var jo en endring til samfunnets beste det også. Om en generasjon eller to er fylkeskommunenivået borte uansett om det så heter Viken eller Østfold. Det blir for dyrt.

Jeg ønsker meg en litt kjedelig regjering som formes av litt trauste politikere som arbeider mot et felles mål, i alle fall et stykke på vei. Er det for mye forlangt? Hvorfor er det alltid penger til ideologiske kjepphester, plutselig spretter de opp av hatten i en het valgkamp og like plutselig faller de ned som en helt vanlig skinnfell. Hva kostet det, en milliard eller to, pytt, pytt.