Om Amour og nåde

Av
DEL

LeserbrevNRK2 viste den fantastiske filmen Amour søndag 16. desember. Amour er en fransk dramafilm fra 2012 skrevet og regissert av østerrikeren Michael Haneke. Hovedrollene spilles av de franske skuespillerne Jean-Louis Trintignant, Emmanuelle Riva og Isabelle Huppert. Den hadde premiere 20. mai 2012 under Filmfestivalen i Cannes og hvor den ble belønnet med Gullpalmen.

For meg skildrer denne filmen en situasjon som mange av oss som har levd en stund, opplever. Jeg ser filmen som en skildring av et eldre ektepar som har holdt sammen i mange år. Så rammes kona av slag, og mannen må gå inn i en pleierrolle. Og kjærligheten som har gjort at de har holdt sammen i så mange år, blir satt på prøve. Etter min oppfatning handler dette like mye om å hjelpe en person ut av livet når livet blir for uutholdelig.

Filmen Amour går derfor rett inn i debatten om verdighet og død i tillegg til at den er et lite filmatisk mesterstykke. Amour er en sterk og usminket skildring, som gjør dypt inntrykk på publikum.

Vi trenger et samfunn med sosial solidaritet, hvor vi tar vare på sårbare gamle, hvor pensjonister og gamle er en sentral del av samfunnsaktivitetene og gir omsorg, hvor unge og gamle lærer av hverandre, hvor omsorg er verdiskapende arbeid og hvor sykdom, skrøpelighet, alderdom og død er en del av livet.

Filmens skildring av kjærlighet i livets siste fase er nær, varm og rørende. Riva og Trintignant fyller lerretet med livserfaringer få andre kan formidle – de to er blant Frankrikes mest erfarne skuespillere og forsterker regissørens lavmælte stil. Det slår meg aldri at de har vært noe annet enn hverandres livsledsagere.

I vår gjennomregulerte vestlige sfære er familie og pårørende i større og større grad forskånet fra å oppleve et menneskes siste fase på veien inn i døden. Institusjonssamfunnet skaper avstand til sluttfasen i det naturlige kretsløpet, og resultatet er at døden nærmest er blitt et tabu. Dette skjer imidlertid ikke uten motstemmer.

Amour foregår i all hovedsak inne i det gamle parets leilighet, men med virkningsfulle og stilsikre grep gjør Haneke oss til en del av livet innenfor de fire veggene. Frem til livet ebber ut.

I europeisk og i norsk sammenheng har debatten rundt døden og menneskeverdet bredt om seg, og har også skapt avtrykk i kunsten og litteraturen. Men mer direkte, nakent og humanistisk enn i Michael Hanekes «Amour», er den såkalt naturlige døden sjelden blitt framstilt.

Liv Ullmann feirer i disse dager 80 år, og i et intervju fra 2014 sakset fra Noravinden sier hun at hun ikke er Nora lenger, og i kjølvannet etter å ha produsert filmen Julie basert på August Strindbergs teaterstykke fra 1888, har hun et ønske om å filmatisere datteren Linn Ullmanns roman Nåde.

Romanen handler om barmhjertighetsdrap, og det er et enormt valg kvinnen tar der, i strid med mannen. Det handler om å få lov til å dø når du ønsker det selv. Det handler om valg – og om du vet når du gjør det riktige valg. Boka er liten nok til ett rom. Men kanskje datteren ikke vil at Liv Ullmann skulle gjøre det.

Liv Ullmann sier at uansett ville det ikke blitt et samarbeid, det ville nok i så fall kunne bli en konflikt. Datteren har skrevet boka, men adaptasjonen og filmen ville blitt morens. Hun liker å jobbe alene. Hvis hun skal gjøre Nåde, vil hun bare ha én bok foran seg på bordet og lang, lang tid til å lage notater og skrive. Da Jon Inge Faldalen gjorde intervjuet med Liv Ullmann i 2014, svevde Nåde i fantasien hennes. Dette rommet. De to menneskene. Skuespillerne dukket opp på netthinnen hennes. Tenk å få filme Nåde!

Liv Ullmann ser den filmen for seg som en varm «Haneke-film». Hun uttrykker at Amour er fantastisk. Den skulle hun gjerne ha laget. Det er flott at Haneke våget å være så kald. Og det er utrolig bra at han våget å vise raseriet hvor den ene hemmer den andre. Kanskje Nåde ville vært en «Haneke-film»? Liv Ullmann er veldig opptatt av det. Men hennes film blir ikke kald, sier hun. Den blir varm. Hun er redd for å bli kald.

Kald eller varm – om mor adapterer datter, vil Ullmann igjen skrive filmhistorie.navn-navnesen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags