Jeg kjenner ryggepolitikken fra mine 12 år der –politiske diskusjoner, konstruktive innspill og tillitt mellom politikere og administrasjon, og ut mot befolkningen. Jeg tenkte ofte på mossepolitikken som mer konfliktorientert, venstre og høyrepolitikk, rød og blå side, og mindre tillitt mot befolkningen generelt, men også internt, f.eks. mellom kommuneledelse og tillitsvalgte/vernetjenesten.

Med bakgrunn i samferdselsutfordringene som har ridd byen over mange år, lurer jeg stadig oftere på om deler av befolkningen preges av et kollektiv traume og resignasjon, særlig når jeg ser på kommentarer og utspill i ulike FB-sider, men også i byens aviser.

Det er ikke akseptabelt at en innbygger kommer med drapstrusler mot politikere og jeg må ærlig innrømme at jeg blir skremt og bekymret over de som av oss som står i frontlinjen – både politisk og administrativt. Jeg er urolig for et destruktivt debattklima og hva den gjør med den nye kommunen vår. Samtidig innser jeg at alle har en historie og kan ha en grunn til å mene det de gjør. Det kan være vanskelig å navigere for en utenforstående i en sfære der følelsene av svik kan være kjernen i problemene. Mesteparten av våre lidelser er knyttet til tap av tilknytning – det være seg fra oppvekst, i familie, nabolag og samfunn. Blir lidelsen og sviket for stort, så kan det munne ut i kritikk og personangrep.

Er det snakk om et traume så hjelper det ikke lenger med polarisert retorikk og anklager om ansvarsfraskrivelse. Ei heller å ri politiske kjepphester. Særlig for oss fra gamle Rygge. Vi blir nesten ufortjent kastet inn i det å ta stilling til en historie vi til dels ikke har vært involvert i. I tillegg opplever ganske mange et tap av kommunetilhørighet som ble opplevd som trygg og forutsigbar, særlig for de eldre av oss. Det å mene noe om å utvikle gode tjenester for unge og gamle, er det nesten ikke spalteplass til lenger. Det har betydning for en kommune, når 80% av fokuset i alle media er på samferdselsutfordringer. Jeg skal ikke underslå de utfordringene vi står i nå med pandemi og kvikkleire. Men kanskje det akkurat nå er viktig å passe på retorikken.

Strid og konflikter er aldri et godt grunnlag for å utvikle noe som helst. Kritikk og personangrep har sannsynligvis ikke bidratt til noe godt, hverken for oss politikere imellom, eller i befolkningen. Det er en hårfin balanse mellom konstruktiv kritikk og affektiv kritikk. Den første kan bidra til vekst, mens den andre kan være dødelig og utslettende, for så vel en ny kommune, en arbeidsplass, et nabolag eller i en familie.

Nå er ikke jeg noen traumeekspert, men jeg vil tro at ved behandling av et traume så er det viktig å få til en god dialog om situasjonen slik den er akkurat nå, hvor vi ungår å dvele med fortid eller fremtid. Det er nuet vi kan gjøre noe med og det er hos oss politikere det bør begynne.

Vennlighet er en god strategi og en vaksine mot konflikter, sier psykolog og gestaltterapeut Jan Atle Andersen. Han sier også at vi dypest sett bare kan være i konflikt med oss selv, en ganske brutal påstand, men vel verdt å "tygge på". Det betyr ikke at vi ikke skal være uenige.

Uten uenighet blir det lite utvikling, men vi bør unngå fristelsen til å finne syndebukker og projisere sine egne konflikter.

Skal vi få et mossesamfunn som er mangfoldig og varmt, så er det noen spilleregler vi som politikere kan se nærmere på. Jeg vil foreslå noen som er fritt hentet fra Jan Atle Andersen –

· si hva du mener, snakk vennlig og hold deg til saken

· snakk for deg selv og vis respekt for andre

· fortell hva du har behov for i stedet for å kritisere

Mulig Moss Avis får litt mindre å skrive om, men jeg tror en slik tilnærming trumfer politiske vedtak, og er kanskje det beste vi kan gjøre for både oss selv og for byen som vi alle er glade i. De fungerer også i parforhold.

Jeg tror vi alle vil tjene på å følge disse enkle prinsippene- flere vil engasjere seg og det blir lettere å rekruttere nye politikere. Nye innbyggere vil slippe å havne i en kryssild av konflikter og kan nyte byen slik den faktisk er. Vi ser fra andre land at avstanden fra et velfungerende demokrati til tilnærmet statskupp og borgerkrig kan være kort.

Jeg tenker at vi som befolkning får de politikerne vi til enhver tid fortjener. Det er folket som velger ut fra partiprogrammer og kjennskap til politikere. Vi vet også at velgermassen beveger seg ut fra de konfliktlinjene som til enhver tid er. Dette er et hinder for å utvikle kommunen til et godt sted å bo på lengre sikt.

Jeg har sansen for rollemodeller i politikken som opptrer redelig og snakker med respekt. Slike har vi i Mossepolitikken, i alle partier.