Gå til sidens hovedinnhold

For få år siden kunne vi plukke blåskjell i strandkanten. Nå er de borte. Det gjør inntrykk.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På slutten av 198- tallet arbeidet jeg som bistandsarbeider i Tanzania. På vei til jobben var det ofte trafikkork og bilen jeg kjørte ble stående. Det var mye eksos, men utsikten var fin. Blått hav, skarpe bølger over korallrevet ikke langt fra land, strand med hvit sand og duvende palmer.

Det banket på vinduet og en ivrig avisselger veivet med Daily News. Jeg nikket, åpnet avisa og bladde raskt i gjennom. Midtveis i avisa kvakk jeg til. Over deler av midtsiden var det et stort bilde Gro Harlem Bruntland. Nyheten var at hun hadde blitt leder for FNs spesialkommisjon for klima og utviklingsspørsmål.

I Tanzania var man den gang, som nå, svært opptatt av jordutglidning langs kysten. I noen områder var kystnære hoteller tatt av erosjon, for deretter å synke i havet. Landet hadde problemer med et stort ulovlig salg av elfenben. Disse eksemplene var begge menneskeskapte. Mange trodde at når FN nå kom i førersetet ville alt bli bedre. I realiteten var det arbeidet Gro var satt til å lede om verdens klima og utvikling kun starten på en lang og kronglete vei.

Det har lenge gått trått. To skritt fram, så et tilbake. I viktige klimaspørsmål har store land som Brasil og USA vært seg selv nok.

Etter det nylig avholdte valget i USA er det skapt en gryende optimisme. USA er igjen på plass i Paris avtalen sammen med Kina. Det kan bety mye i årene fram mot bærekraftmålet i 2050. Selv om Kina har forlenget sine mål til 2060, vil deres deltagelse være av stor betydning.

Alt henger sammen med alt. Vår største utfordring er uten grenser. Det er langt fra Dar Es Salam til Moss. Vi har til felles at vi puster i samme luft og vi bor ved havet. Et hav som er i endring. Både i det indiske hav og her i Oslofjorden er det betydelig mindre fisk og forurensingen er blitt merkbar. På Zanzibar er det innført forbud mot plastposer. I Oslofjorden er det forbudt å fiske torsk.

Da Norge ble en oljenasjon for rundt 50 år siden snakket vi ikke om mangel på fisk, hverken i Oslofjorden eller i det indiske hav. I Tanzania gikk Norge inn med trål-teknologi og fryseri, men det viste seg etter noen år at det ikke var grunnlag for et industrielt fiske.

Her hjemme leverte Bratteli regjeringen St.melding nr. 25 1973-74 om bruken av norsk olje og gass. Dette var nok en av de viktigste stortingsmeldinger i det forrige århundre. Meldingen var tuftet på en sosialdemokratisk grunnholdning hvor verdiene skulle fordeles på hele folket. I tillegg skulle det avsettes penger til det vi i dag kaller oljefondet. Begrunnelsen var klar. Oljen ville ikke vare evig.

I nåværende korona tid er fondet viktig for hvordan vi skal komme gjennom denne pandemien. Minst like viktig er hvordan fondet kan bidra til omstilling slik at vi når de livsviktige klimamålene vi har forpliktet oss til.

Tilbake til Oslofjorden; Jeg bor på Tronvik. For få år siden kunne vi plukke blåskjell i strandkanten. Nå er de borte. Det gjør inntrykk. Da torsken begynte å forsvinne på midten av 1990 tallet ble det sagt på folkemunne at det var for mye sel og skarv i fjorden. Nyere forskning av livet i Oslofjorden har vist noe annet. Oslofjorden, som endestasjon for hele østlandsområdet, tilføres store mengder av kommunal kloakk og avrenning fra landbruket. Høyere temperaturer har bidratt til mer algevekst og heftigere nedbør har bidratt til erosjon som igjen har ført mere leirpartikler ut i fjorden.

I tillegg har overfiske stor betydning. Dette er et problem som viser seg like mye i det indiske hav som i Oslofjorden. FN har i 2021 bedt statsminister Erna Solberg om å være høy beskytter for organisasjonens havforskningstiår. En forhøyet status til havforskningen vil alle land og regioner med adgang til havet dra nytte av.

Vi har en stor jobb for å redde vår syke fjord, men jobben er ikke uløselig. Miljødirektoratet la fram et forslag til en helhetlig plan for Oslofjorden i 2019. Nå er det opp til regjeringen å fremme planen. Det er skuffende at ingenting har skjedd hittil.

Færder AP og Moss AP har inngått et gryende samarbeid knyttet til Oslofjorden. Vi har nylig avholdt en felles konferanse hvor klima og natur har stått på dagsorden. Moss AP har invitert biolog Bjørn Strandli til Moss for å holde innledning om Oslofjorden. Han har tidligere vært bosatt i mange år på Larkollen og har vært narsjonalparkforvalter i Færder nasjonalpark. Han har også arbeidet med bistand i Tanzania.

Møtet blir avholdt 10. mars og vil bli overført digitalt av smittevernhensyn. Det er åpent for alle.

Vi er inne i et valgår. Et år som er, og vil bli preget av klima og natur- heldigvis. Vi skal gjenreise oss etter pandemien, stanse tap av natur og føre en rettferdig klimapolitikk.

For rundt 50 år siden viste regjeringen Bratteli veien inn i oljealderen. De så langt fram og satte penger i fond. Det er deler av denne avkastning vi i dag kan gjøre nytte av i en storstilt grønn omstilling.

En rødgrønn regjering vil være den beste garanti for å nå klimamålene. Arbeiderpartiet har drevet fram store omstillinger tidligere. For å flytte den politiske dagsorden og få gjennomslag for en aktiv klimapolitikk må man ha forankring i folket og kunne jobbe tett med partene i arbeidslivet. Arbeiderpartiet har høye ambisjoner om en rettferdig fordeling av byrder og goder.

I forslaget til nytt program vil Arbeiderpartiet redusere 55 prosent av klimautslippene innen 2030. For å nå dette utfordrende målet må det skapes jobber i nye næringer, trygge eksisterende, og gire opp arbeidet med få unge ledige i arbeid. I dag er 1 av 4 unge under 30 år i sør og midt Norge arbeidsledig. I nord er tallet 1 av 3 unge. Verdien av og få folk i arbeid kan ikke verdsettes høyt nok.

En rødgrønn regjering vil bety en forskjell. Den vil kunne få fart på å bygge broen mellom vår fossile virkelighet i dag til en fornybar virkelighet i morgen.

Kommentarer til denne saken