En forblåst oktoberkveld i 2019 ankom Julie Luneborg (39) øya Myken på Helgelandskysten i Nordland. Hun var alene, 700 kilometer fra hjembyen Oslo, med livet pakket i en koffert. Fergeturen fra Bodø hadde tatt cirka fem timer, med bytte underveis.

– Da kapteinen annonserte at vi nærmet oss øya, så jeg ikke annet enn mørke og sjøsp røyt utenfor vinduet. Jeg husker en stemme i hodet mitt som spurte «hva har du gjort?» – om og om igjen.

Myken er avsidesliggende i ordets rette forstand: en liten samling med holmer og skjær 32 kilometer fra fastlandet. Legger du på svøm vestover, kjenner du ikke fast grunn under føttene før du når Island. 12 mennesker bor i dag på Myken, inkludert Julie Luneborg.

– Den første tiden var ganske ekstrem. Jeg hadde aldri opplevd mørketiden før, og følte at jeg trengte meg på. Jeg hadde ingen rolle på øya, ingen som hadde invitert meg. Heldigvis lærte jeg fort at jo mer du gir til et sånt sted, desto mer får du tilbake, sier Luneborg.

Venter på boligkjøp

Før flyttingen hadde Luneborg allerede besøkt Myken på ferie, og var fascinert av øyas avsidesliggende, vakre og værbitte natur. Da en beboer la ut huset sitt for leie mellom september og april, kriblet det i mellomgulvet. Vinterstormene, nordlyset, stillheten – bare noen måneder her kunne blitt et eventyr for livet, tenkte byjenta. Det er tre år – og tre vintersesonger på Myken – siden.

– Hvis det dukker opp mulighet for å kjøpe helårsbolig her, vil jeg vurdere det veldig sterkt. Med unntak av sushi og dobbel cortado er det lite jeg savner med Oslo. Der nede er dagen ødelagt om det regner. Her tenker jeg ikke over det, sier Luneborg.

Gi og ta

Den tidligere magasinredaktøren livnærer seg i dag som tekstforfatter gjennom laptopen, men de fleste av øyas faste beboere er tilknyttet Myken Destilleri – som har produsert whisky og gin siden 2014. Om sommeren, når Luneborg forlater øya, yrer Myken av turister og hyttefolk. Når hun kommer tilbake i september/oktober, er hverdagsrytmen tilbake til normalen.

– På et sted med 12 innbyggere behøver man naboene sine på en måte som virker fullstendig fremmed i byen. Man trenger ikke være verdens mest praktiske person, men man må være forberedt på å hjelpe andre og på å motta hjelp selv.

Året rundt er den lille butikken på øya åpen mellom ett og tre. Her er den daglige kaffen med de andre mykingene nærmest obligatorisk, sier Luneborg.

– Hvis du ikke dukker opp to dager på rad, banker folk på døra og lurer på om det er noe galt. Mange har spurt om jeg dro til Myken for å gjemme meg. Men sannheten er at jeg aldri har følt meg mer synlig enn jeg gjør her oppe.

Isolert i 16 dager

Værmeldingen er en konstant kompassnål i hverdagen på Myken. Under en vinterstorm i 2020 ble fergen til fastlandet kansellert i 16 sammenhengende dager. Og med det: ingen post, ingen forsyninger, ingen medisiner og ingen vei vekk fra øya.

– Isolasjonen endte til slutt opp som en vits på «Nytt på nytt». Det har gjort at venner ser veldig nøye på Yr før de besøker meg, i frykt for at de ikke kommer seg tilbake til jobb og hverdag, sier Luneborg.

Det går derimot ikke lang tid mellom hver gang Luneborg hører fra noen som kunne tenke seg å gjøre drømmen om øylivet til virkelighet. Med dagens internett og mulighet for hjemmekontor har det aldri vært lettere å slå seg ned på et sted som Myken, sier hun.

– Små samfunn trenger mennesker som ønsker å være der over tid, men det er sjelden jobber å finne. Forhåpentligvis, med dagens aksept for ekstern jobbing, vil vi se en revitalisering av øyer som denne, sier Luneborg.

Gjerdinga

To andre byjenter som har valgt øylivet, er søstrene Maren (26) og Vilde (24) Grønli Berg. I 2020 flyttet de 800 kilometer nordover fra Kristiansand til en liten sommerhytte på Gjerdinga i Trøndelag.

Gjerdinga er en vill og værbitt bit av øyriket som utgjør Nærøysund kommune. Øya er hjem for rådyr, ørn, sauer og 25 mennesker – som alle bor her året rundt.

– Farfar bygde hytta tidlig på 80-tallet, men familien har hatt røtter på Gjerdinga i over 100 år, forteller Maren.

Søstrene kjenner hver krik og krok av den 5,5 kvadratkilometer store øya, etter å ha vært på årlige ferier her i barndommen. Hver gang søstrene forlot sommerparadiset, var det med en vemodig følelse i magen, forteller Vilde.

– Helt siden vi var små, har vi vært enige om at vi skulle prøve å bo her når vi ble voksne. Plutselig – mens vi satt i Roma, omgitt av trafikk og byggestøy – fant vi ut at tiden var inne.

Matsvinn et ikke-tema

På tre år har Maren og Vilde oppnådd mange av målene de satte seg. De får egg fra egen hønseflokk, spiser selvdyrkede grønnsaker og setter krabbeteiner i skjærgården, der Hurtigruten passerer like utenfor. Søstrene har vært opptatt av økologi og bærekraft i mange år, og ønsket å leve med naturen – ikke på bekostning av den.

– På grunn av arbeidet som ligger bak hver eneste grønnsak, får vi en helt annen respekt for maten vi spiser og kjøper i butikken. Matsvinn har med andre ord vært et ikke-tema siden vi flyttet hit, sier Vilde.

Men naturen spiller ikke alltid på lag. Gjennom deler av året er vær og vind et konstant usikkerhetsmoment i hverdagen. Maren, som pendler til lærerjobb på fastlandet, må ofte overnatte hos moren på Kolvereid når siste ferge har gått idet arbeidsdagen er over.

– Det er ikke nok til å få meg til å angre på avgjørelsen om å flytte hit, men det kan helt klart være en utfordring, sier hun.

Mye ut av små ting

Vinden er ikke den eneste kontrasten til det gamle livet i Kristiansand. Det finnes ingen matbutikker på øya, men dagligvarer kan sendes med fergen fra Spar på fastlandet hver fredag kl. 14.00. Stor glede brøt ut blant Gjerdingas innbyggerne tidligere i sommer, da fergen ble erklært kostnadsfri.

– Både politikere og lokalavisa kom på besøk. Vi hadde seks typer kaker, ballonger og vimpler. Sånn er det på øya. Vi liker å gjøre veldig mye ut av små ting, forteller Vilde.

Til tross for en liten befolkning har øye et forsamlingshus, og kalenderåret er fullstappet av begivenheter: fra gjerdingafestival til påskebasar, lutefiskaften, nissefest, rekeaften og 17. mai-tog. For søstrene er naboene den klart viktigste ressursen på Gjerdinga – og hovedårsaken til at de ser for seg å tilbringe resten av livet her.

– Da vi flyttet hit, advarte mange oss om at vi kom til å kjenne oss ensomme, men jeg har aldri følt meg mindre ensom i hele mitt liv, sier Vilde.

Prøvde en øy

I et forsøk på å motvirke fraflytting lanserte Træna konseptet «Prøv en øy» i 2020. Hit, til en liten øygruppe i Nordland med 450 innbyggere, ble familier lokket med subsidiert bolig, barnehageplass, faddere i lokalsamfunnet og hjelp med å finne jobb.

Prosjektet var inspirert av Anholdt i Danmark, som i skrivende stund er på sjuende sesong av sitt «Prøv en ø»-tiltak.

Blant dem som bestemte seg for å prøve Træna, var Ingrid (35) og Andreas (34) Mongstad sammen med barna Nora (4) og Linus (8) og hunden Arlo. Familien leide ut huset sitt utenfor Bergen, pakket en henger og kjørte i to dager. Det var første gang noen av dem var nord for Trondheim.

Familien bor fremdeles på Husøy – den største øya på Træna. Deres samlede roller varierer fra lærer, ungdomskontakt, grunnlegger av kulturskole og folkehelsekoordinator – for å nevne noe.

– Man har typisk mange forskjellige hatter på når man bor på et så lite sted som dette. Det er viktig at man tar med seg et ønske om å få til ting, at man ikke bare kommer fordi man er nysgjerrig eller for å unnslippe livet på land, sier Ingrid.

– Ved å flytte til Træna ønsket vi å oppleve et samfunn hvor alt fantes på samme sted, upåvirket av en nærliggende storby. Det virker kanskje eksotisk nå, men det var sånn de fleste steder i Norge pleide å være, sier Andreas.

Inn i det ukjente

Etter litt over et år trives familien fremdeles godt på Træna. Likevel er det flere utfordringer enn været på en så liten og avsidesliggende øy. Ingrid og Andreas har fått nære bekjentskaper, men for de yngste på øya kan jevnaldrende venner fort bli mangelvare.

– Befolkningstallet på Træna har økt de siste årene, mye på grunn av arbeidsinnvandrere, men antall barn og unge har gått i motsatt retning. Av de 450 som bor på øya totalt, er det bare 38 elever på barne- og ungdomsskolen. For ungenes del er dermed få potensielle venner å spille på. Det kan være sårbart, sier Ingrid.

En annen utfordring er boligmangel. Skulle familien ønsket å kjøpe sitt eget hjem på Træna, er det ingen tilgjengelige i skrivende stund. «Prøv en øy» har derfor blitt lagt på is inntil flere boliger er på plass. Når det skjer, anbefaler de alle som går med en øyboer i magen å kaste seg ut i det.

– Man må gutse litt. Tørre å hoppe inn i det ukjente. Hvis fornuften er det som får styre, blir det fort ikke noe av, sier Andreas.

axel.haerland@ntb.no

Les også

Silje sa farvel til Norge: Nå lever hun det gode liv: – Jeg har ikke angret ett sekund

Les også

En liten bit av skogen på takterrassen

Les også

Bli med inn i hagen som hyller kjærligheten

Les også

REISEGUIDE: På sykkel mellom godsakene i København

Les også

Ingrid (35) og Ole Thomas (35) Gikk Oslo-Nordkapp med fireåring: – En stresstest for forholdet

Les også

– Folk sier det blir lettere, men nå har det gått ett år og jeg synes ikke det har blitt så mye bedre