Gå til sidens hovedinnhold

Frivillighet før tvang

DEBATT

Det bryter med noe grunnleggende i oss når vi blir utsatt for tvang. Premisset om frihet og selvbestemmelse krenkes. I noen tilfeller handler likevel tvang om å redde liv og å verne om pasientens og andres sikkerhet. Målet i psykisk helsevern har lenge vært at bruk av tvang skal reduseres. Hvorfor viser tallene det motsatte?

Selv om vi vet at tvang kan være livreddende, vet vi også at det kan oppleves som krenkende og traumatiserende. En ny undersøkelse fra Norwegian Research Centre (Norce) viser at sannsynligheten for å komme ut i jobb reduseres betraktelig for de av oss som har vært utsatt for tvang i psykisk helsevern. Tvang kan ha store ringvirkninger - og en antakelse er at pasientene som utsettes for tvang kan ende opp med å nedvurdere seg selv og egne evner i så stor grad at det kan føre til at de står utenfor arbeidslivet. Psykiske kriser kommer sjeldent akutt, og ofte er det mulig å forebygge med god og tilrettelagt hjelp, gode rutiner og pasientsamhandling.

Tvang er inngripende. Selv om det kan gi trygghet for pasient og pårørende at andre tar kontrollen man selv mister, må alternativer alltid vurderes først. Tvang skal kun brukes der det er absolutt nødvendig fordi vi vet og stadig får bekreftet at konsekvensene er så store.

Brist i styring og oppfølging

Det har lenge vært et felles mål om – og krav til – redusert og riktig bruk av tvang i psykisk helsevern. I denne balansegangen vil pasientene få færre krenkende og traumatiserende opplevelser. For de ansatte gir det en bedre arbeidshverdag. Allikevel øker både antall tvangsinnleggelser og bruk av tvangsmidler i Norge. Hvorfor er det så stort gap mellom mål, krav og virkelighet?

Revisjonsrapporter fra Helse Sør- Øst viser at spesialisthelsetjenesten selv oppgir at de ikke har operasjonalisert mål og krav om redusert bruk av tvangsmidler. Bruk av tvang følges sjelden opp fra ledelsens side, og gjennomgang av hendelsesforløpet med de ansatte gjennomføres kun av og til uten et rutinemessig system. Det er ikke godt nok. Brist i styring og oppfølging fra ledelsens side kan ha økt bruk av tvang som ytterste konsekvens.

Faste rutiner for gjennomgang av hendelsesforløp ved tvang er kvalitetsutviklende og gir rom for refleksjon over egen praksis, med mål om læring og utvikling for ansatte som jobber tett på pasienten. I kombinasjon med samtale med pasientene og de pårørende i etterkant av en tvangshendelse gir det en genuin mulighet til å etablere felles forståelse og lik opplæring for de ansatte. Så hva er det som gjør at tiltak vi vet virker for å redusere bruken av tvang, tiltak som er anbefalt eller lovpålagte som ettersamtaler og gjennomgang med de ansatte, ikke implementeres og prioriteres? Er det manglende forståelse for nødvendigheten eller er det et kapasitetsspørsmål? Nå må vi få på plass en systematikk for bruk av disse lovpålagte og virksomme tiltakene.

Kompetanse, kontinuerlig øving og planlegging i kombinasjon med å involvere pasienten reduserer bruk av tvang. Metodikken krever en ledelse hvor tydeliggjøring av ansvar og det å ta i bruk faste rutiner for oppfølging, øke relasjonskompetansen hos ansatte og å unngå destruktivt samspill mellom pasient og ansatte, må være et krav. Dette vil skape felles holdninger og mindre rom for individuelle vurderinger og i beste fall øke frivillighet i behandlingen.

Valgfrihet og Åpen dør

I åpen dør-tilnærmingen ved Lovisenberg Diakonale sykehus er utgangspunktet frihet, og pasientene som blir lagt inn ved en psykiatrisk sengepost møter dører som er åpne, ikke låste. Her har de lagt opp til frihet og samtykke. Tvangsmidlene er gjort mindre tilgjengelige, og åpen dør gir økt frihetsfølelse og opplevelse av medbestemmelse. Innføring av åpne dører ved alle institusjoner er ikke en mulighet, men prinsippet er viktig; når tvangsmidlene er tilgjengelige øker bruken av tvang. I motsatt fall, dersom de ikke er tilgjengelige, reduseres tvangsbruken. Det som kan understøtte pasientens egenverd og medbestemmelse er en tilstrekkelig bemanning med rett kompetanse som kan gi rom for at pasientene kan komme seg ut eller utøve trinnvis tilnærming før tvangsmidler blir brukt. Da får både pasienten og medarbeiderne et signal, og vi kan bane vei for en ny retning innen psykisk helsevern med økt frivillighet og mindre tvang.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:30.