Gratulerer med dagen, wonderwomen! (les: veterinærer)

Jeg hadde tenkt å ta for meg kjønnsbaserte rettigheter og det fortvilende faktum at ord som mor og kvinne later til å være på vei ut. Om at mens vi diskuterer om bare kvinner kan menstruere, er det i enkelte land er så tabu å menstruere at kvinner ikke tør snakke om det.

Det er trist og tankevekkende. Vi må aldri glemme den globale kvinnekampen, dere!

Likevel finnes det prinsipielt viktige likestillingsspørsmål vi fortsatt baler med her på bjerget.

Jeg snakker naturligvis om kjønn og lønn.

Etter å ha lest et tankevekkende innlegg om dyrepleieres lønn og arbeidsforhold, så slo det meg: Er ikke det typisk? For hvem jobber som dyrepleiere og veterinærer? I svært høy grad kvinner.

Debatten går om stigende veterinær-priser. Det stilles helt betimelige spørsmål om utviklingen av de store kjedene på bekostning av de små veterinærpraksisene.

Jeg skal la den debatten ligge, kun minne om at driftsutgiftene til en større klinikk også er større enn ved en liten praksis. Jeg foretrekker å støtte de små veterinærkontorene med Herriot-følelse hvor dyrlegen er på fornavn med alle dyrene mine i det daglige.

Samtidig søker jeg også ekspertise hos spesialklinikker og dyresykehus med eget laboratorium, etterutdannede ansatte og avansert utstyr.

Som dyreeier av mange arter og raser opp gjennom årene har jeg vært avhengig av veterinærenes fagkunnskap og dyrepleierens omsorg.

Stort sett har jeg fått veldig god hjelp. Jeg har kommet med en dverghamster med øyebetennelse, tamrotte med kul i brystet, kaniner med sår på ballene for å nevne noe.

Det har vært vemodige avskjeder med aldrende hunder, katter og syriske gullhamstere.

For det aller meste, så har veterinærene og dyrepleierne vært kvinner.

De har tatt vare på svulster fordi de vet akkurat hvor nerdete jeg er(“Jeg regnet med at du ville se denne”), de har forklart hva som skal skje, de har trøstet og lest seg opp, støttet og hjulpet med vanskelige beslutninger.

Som dyreglad jente har jeg fått utallige spørsmål som dette i årenes løp:

“Du som er så glad i dyr, hvorfor blir du ikke veterinær?”

Spørsmålet har provosert meg ganske mye, selv om det er godt ment.

Det blir som å si: “Du som er så flink med mennesker, du har ikke lyst til å bli kirurg, da?”

Veterinærutdanningen er et medisinstudium, og praksisen utføres i et slags parallelt univers der pasientene tilhører en rekke ulike arter med forskjellig språk, der ingen av dem kan kommunisere slik som oss mennesker.

Selvsagt må man ha en genuin interesse for dyr for å kunne bli en flink veterinær. Man må også ha empati med deres eiere, være pedagogisk anlagt for å forklare sykdomsforløp og prognoser, og være sjelesørger når veterinærbesøket ender med et siste farvel.

Men du må ha veldig sterke karakterer for i det hele tatt å komme inn på studiet, du må ofte jobbe gratis som dyrepleier ved siden av utdanningen for å sikre deg tilstrekkelig praksis hvis jeg har skjønt det riktig. Du må være meget solid i naturfag (kjemi, fysikk, biologi).

For ikke å snakke om dyrepleierne! De har flerårig høyskoleutdanning/ bachelorgrad og jobber for svært lite (under 400 000 kr årlig). Ja, det finnes de som tjener enda dårligere. Men med tanke på hva jobben består i (vaske vekk bæsj, blod og gørr) samt utføre mange av de praktiske oppgavene som trengs på en klinikk (tømme søppel, passe på hygieneregime/ smittevern, sårstell, lufte pasienter, regulere drypp, svare hyggelig i telefonen, registrere pasienter, håndtere betaling fra folk i sorg) så er det ganske stusselig lønnet. Jeg tror ikke, nei jeg vet, at et mannsdominert yrke ikke hadde hatt samme vilkår og lønn som dyrepleierne i Norge i 2021.

Dette er kvinnesak, faktisk.

Så, i påvente av større grad av respekt og bedre lønn, en shoutout til dere kvinnelige veterinærer og dyrepleiere, dyreverdenens leger og sykepleiere: Gratulerer med dagen, wonderwomen.

Dere er rå!

Johanna Andrea Podhorny

8. mars-nettverket i Moss