Gå til sidens hovedinnhold

Har Østfoldkommunene råd til å ta vare på folk, Høyre?

Debatt

I et motsvar til mitt debattinnlegg, skriver Høyres stortingsrepresentant Tage Pettersen, og gruppeleder i Våler Høyre, Benedicte Dyvik, at de er strålende fornøyd med de økonomiske rammene Østfoldkommunene har til å produsere gode tjenester for innbyggerne sine.

Senterpartiets forslag om å gjøre endringer i inntektssystemet for å styrke de skattesvake kommunene, min "valgflesk-løsning" som de ellers så dannede representantene velger å karakterisere det som, kommenterer de imidlertid ikke. De velger å bruke spalteplass til å påstå at jeg ønsker å trykke opp penger "slik at kommunene skal slippe å forholde seg til budsjettrammer".

Innledningsvis vil jeg henstille til at vi i valgkampen prøver å ta til oss den kloke oppfordringen fra Moss Krf's Finn Jensen om at politikere i større grad bør vise folkeskikk og omtale hverandre med respekt, og velger derfor å ikke kommentere Høyre-politikernes karakteristikker av meg og mitt parti.

Mitt poeng er at det i dag er et misforhold mellom hvilke utfordringer kommunene har, og hvor store ressurser de får tildelt for å løse dem. Dette fører til at de sosiale forskjellene i Norge øker, og de øker mer enn i land vi sammenligner oss med.

For å bruke de unge som et eksempel, så ser det faktisk ut som barnehage og skole i Norge reproduserer sosiale forskjeller i større grad enn det som skjer i våre naboland. Barn fra familier med lav utdanning og inntekt er overrepresentert blant barn og unge som faller fra i videregående skole og i arbeidslivet.

Jeg hørte et intervju med barneombud Inga Bejer Engh på Nitimen sist lørdag, der hun beskrev hvordan vi som samfunn stadig mislykkes i å forebygge dårlig helse og utenforskap. Resultatet er at vi får svært høye kostnader både i form av personlig lidelse og offentlige reparasjonsutgifter. Noe hun hadde erfart i sin tidligere jobb som dommer.

Hva kan det komme av at vi som nasjon ikke lykkes i arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller? Kan en del av forklaringen være at bevilgningene som skal møte denne utfordringen, ikke i tilstrekkelig grad når frem dit hvor behovene er størst, og dit mulighetene til skape endring er størst?

Kommuner med en stor andel innbyggere med lav utdanning og inntekt, slik som man for eksempel finner i deler av kommunene i Mosseregionen, har et større behov for ekstra ressursinnsats i barnehage og skole. Det er en forutsetning for at tilbudet skal bli likeverdig, og frafallet i videregående skole bli redusert. Problemet er at alle slike styrkingstiltak koster penger, og behovet for disse tiltakene ikke er jevnt fordelt mellom kommunene. Noen kommuner har forholdsvis mange barn og unge fra familier med lav utdanning og økonomi. Det er en kjensgjerning at mennesker med sosiale og økonomiske utfordringer gir kommunene større utgifter enn gjennomsnittet. For barnehage, skole og helse kompenserer ikke inntektssystemet kommunenes utgifter til dette. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, blir ikke situasjonen enklere av at disse kommunene ofte er de samme som også har lave skatteinntekter.

Senterpartiet ønsker å øke de skattesvake kommunenes mulighet til å utjevne sosiale forskjeller, og gi gode tjenester til deg som innbygger. Vi mener at dette mest treffsikkert og målrettet kan løses gjennom en egen kompensasjonsordning i inntektssystemet som løfter de skattesvake kommunene opp til gjennomsnittet av norske kommuner. For Østfoldkommunene vil det utgjøre over 500 millioner kroner.

Kommentarer til denne saken