Gå til sidens hovedinnhold

Hva nå, NAV?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Jeg har grått mye det siste døgnet. Jeg har også vært sint og forbanna. Jeg er ikke direkte berørt, men samtidig satt midt i kaoset som oppstår etter den tragiske hendelsen som skjedde 20. september ved et NAV kontor i Bergen» Dette sier en NAV ansatt til meg som er leder for Fellesorganisasjonen i Viken fylke. Dette er en organisasjon som favner sosionomer, barnevernspedagoger, vernepleiere og velferdsvitere. Mange av våre medlemmer jobber på både NAV og barnevernstjenesten og gjør en meget god, men også en meget krevende jobb. Å jobbe i slike organisasjoner krever mye av deg som person, samtidig som det krever det at man er faglig sterk, og ikke minst tør å møte mennesker i kriser.

Det har blitt allment «godkjent» å hate NAV. Og det kan jeg til tids forstå. Det er lover og regler som er vanskelig å forstå, vedtak man ikke klarer å lese, det kan oppleves som vanskelig å komme i kontakt med sin veileder… listen er nesten utømmelig. Dette skaper frustrasjon i en allerede frustrerende livssituasjon. Det er lov til å være kritisk til et system, som gjentatte ganger gjennom reformer og pålegg fra øverste politiske hold skal fordele velferdsgoder til de som virkelig trenger det. Hvem er det som virkelig trenger det? Og får alle som mener de trenger det, den hjelpen de er i behov av?

Dette er store spørsmål jeg vet NAV løfter høyt hver dag. Likevel må jeg understreke at dette hatet som er rettet mot systemet skal ikke rettes mot de som forsøker å gi så gode tjenester som mulig ut ifra de premissene som er gitt fra de som styrer landet. I følge en Fafo rapport fra 2019 om vold og trusler i arbeidslivet kommer det frem at ansatte ved den kommunale delen i NAV er fem ganger så utsatt for vold og trusler enn andre i arbeidslivet. Dette er skyhøyt. Et slikt tall burde skremme enhver som vurderer å ta en jobb på et slikt sted. Likevel møter mine medlemmer, sammen med sine kolleger, opp hver dag og forsøker å bistå så godt de kan.

På bakgrunn av denne rapporten skulle det nedsettes en egen gruppe fra arbeidstilsynet for å se på nettopp dette med vold og trusler i arbeidslivet. Denne gruppen fikk aldri startet opp, da det plutselig var mer alvorlig å se på ulovlig arbeidsinnvandring ved loftfiske555 i nord. Dette sier noe om prioriteringene til øverste hold. Vold mot offentlige tjenestemenn er helt klart ikke prioritert.

Vår statsminister sier at hun har stor medfølelse for de det gjelder og at det er allment kjent at førstelinjearbeidere er utsatt for vold og trusler. Men hvis dette er kjent, hvorfor er ikke dette da prioritert? Hvor mange må dø før man tar dette på alvor? Dette må fremover løftes høyt. Jeg håper at ny regjering iverksetter tiltak for å sikre at ansatte ved NAV og andre instanser hvor vold og trusler er hverdagen, får det forsvarlige arbeidsmiljøet de har krav på. Dette har vært en varslet katastrofe, og katastrofen kommer til å ramme på nytt. Det er bare snakk om tid.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:30.