I de siste par årene har man kjørt hardt ut med dybdelæring; på bekostning av breddelæring. Hvis vi er så ivrige etter å fokusere på dybdelæring, blir det etter mitt syn umulig å fjerne lekser. Det er jo nettopp poenget: Elevene skal fortsette på hjemmebane med det de har fått en innføring i på skolen. Timen brukes til å arbeide seg inn i den nye materien. Det kan foregå på en rekke ulike måter og via mange metoder. Men når timen er ferdig, er man slett ikke ferdig med temaet. Det vet både lærer og elever. Nå starter andre økt – for begge parter. Elevenes nysgjerrighet er pirret. De vil vite mer! Hvordan? Kanskje må de gå inn på nettet; kanskje må de snakke med en eldre person for å få «live» kunnskap. Kanskje må de høre på et musikkstykke eller lese et par noveller? Kanskje må de oppsøke biblioteket for å få hjelp til å finne påfyll som ikke nødvendigvis dukker opp ved hjelp av et søkerord. Kanskje må de trekke noen paralleller til andre fag som kan ha beslektede temaer. Det er også «in» i de nye læreplanene! Hvis vi stopper prosessen etter første trinn, vil vi oppleve at våre elever enten lærer mye stoff på en overfladisk måte som ikke gagner verken faget, temaet, eleven eller samfunnet. Eller vi kan risikere at vi har klart å vekke en oppriktig interesse for et tema i timen, men så var det brått slutt, for neste dag står et annet tema på agendaen. Hva gjør det med unge, ivrige elevers motivasjon til å lære? Det vil demotivere enhver liten Einstein eller en ny Bill Gates, for skolen legger ikke til rette for god læring; ei heller oppmuntrer den til det. Jeg tenker at dette er et forferdelig feiltrinn!

Når det gjelder SPRÅKOPPLÆRING spesielt, er det min uærbødige påstand at ingen språklærer vil gå god for et slikt opplegg, for nettopp for å lære et fremmedspråk må det repeteres om igjen og om igjen – til det sitter! Jeg avsluttet tyskfaget sommeren 1968, men jeg kan fortsatt snakke det ganske brukbart, fordi vi måtte gjøre noe så grusomt som å pugge både gloser og grammatiske regler. Hvorfor kan min eldre, demente venninne alle ti versene på «No livnar det i lundar»? Fordi hun en gang har lært det skikkelig! Det er faktisk kjekt å ha noen kunnskaper i hodet, og ikke være nødt til «å google» absolutt alt mulig. «Flere byer i Belgia» viste at Kiellands skoletid ikke ga mye mening. Men nå har vi gått til den andre ytterlighet, for to generasjoner unge nordmenn har vokst opp uten geografisk viten overhodet. Stedsnavn er totalt ukjent; folk har vært på ferie i «Syden», men hvilket land eller by det var, vites ikke. Har vi kanskje mistet noe underveis? Kastet ut ungen med badevannet? I så fall er ikke det første og eneste gang i norsk skole i nyere tid.

Fordypning og tid må til også når du skal skrive en stil/et essay/et kåseri. Du må lage deg en plan, reflektere over tema, vinkling, målgruppe og fokus. Du må lete etter stoff; anvende ulike kilder og problematisere temaet og få fram ulike synspunkter. Når leksene forsvinner, vil elevene slutte med denne aktiviteten som både gir skrivetrening og skriveglede! Hvorfor vil noen ta bort dette? Vet dere hva dere gjør? Jeg tror ikke det! Les og lær av Gunnar Walter Richter Johansens «Skråblikk» i M.A. 18/6-22!

Så har det blitt sagt at lekser tok altfor mye tid av ettermiddagen/kvelden for den enkelte familie. Jeg kjøper ikke den overhodet! Når ble læring skolens eneansvar? Er ikke det en gedigen ansvarsfraskrivelse hos foreldrene? Er ikke foreldrene interesserte i å vite hva barna deres lærer på skolen? Hvorfor ikke snu det hele og tenke at i den tiden som foreldre og barn tilbringer sammen om leksene, så er det en verdifull og godt anvendt tid. Den må ikke ses på som et offer fra foreldrenes side, men som en mulighet til å henge med! Jeg tenker at det er fascinerende å oppleve hva barna har fått med seg i løpet av en skoledag. Det er utrolig mye; bare vi foreldre tar oss tid til å spørre og lytte! Hvis vi som voksne gir uttrykk for at det er et ork, og at vi mye heller skulle ha vært på trening eller på sykkeltur med «gutta» på 40+, så vil også barna våre oppleve at det er de som er problemet. I mine øyne blir dette helt feil, og jeg tror voksengenerasjonen må gå i seg selv, for hva er viktigere enn å investere i egne barn? Men så kommer innvendingen: «Jeg kan ikke spansk, så jeg kan ikke hjelpe Petter i det faget!» Eller: «Jeg hatet matte da jeg gikk på skolen. Hvordan kan jeg bidra der?» Det er flere mulige løsninger: Kanskje har foreldrene helt ulike ferdigheter og kunnskap, der de begge kan bidra, men på ulike områder? Men hva om ingen av foreldrene kan verken matte eller spansk? Da finnes det frivillige leksehjelpere. Mange av oss er tidligere lærere, og vi trives i rollen som leksehjelpere. Frivillighetssentralen formidler den type kontakt; likeså enkelte skoler.

Det er svært sjelden at jeg er enig med partiet Høyre, men i denne saken er jeg det. Selv de politikerne som har gått inn for den leksefrie skolen bemerket at det kom uventet raskt. Her synes skoleadministrasjonen å ha tatt en spansk en og neglisjert alle innvendinger fra lærere m.fl. Etter 43 år i bransjen tenker jeg at det er et skikkelig maktovergrep og svært uklokt. Forskning har i mange år vist at hvis vi ønsker at kunnskapen som er lært den dagen skal sitte, skal elevene bruke 20 minutter samme ettermiddag på å repetere den enkelte materie, uavhengig av om det er lekser i det faget til neste dag. De elevene som gjør det, gjør det langt bedre enn de som ikke har investert i denne metodikken. Hvorfor endre på noe som vi vet fungerer aldeles utmerket? Det som nå skjer i Mosseskolen er verken gjennomtenkt eller klokt. Fjellregelen «å snu i tide» bør anvendes umiddelbart!

Vigdis Stapley