Gå til sidens hovedinnhold

I møte med virkeligheten

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Varaordfører i Moss, Tor Petter Ekroll, har meldt seg ut av Senterpartiet. Det skal han ikke få noen kritikk for herfra. Hans begrunnelse er imidlertid verdt å dvele litt ved: «Jeg mener Senterpartiet ved dette valget har forspilt en gyllen mulighet for å endre en politisk kurs som har vært fastlåst de siste 25–30 årene på grunn av EØS-avtalen. Den muligheten benyttet de ikke. Da faller også tilliten og troverdigheten,» har han skrevet i en e-post til Aftenposten.

Dette kan ikke tolkes annerledes enn at Ekroll mener Senterpartiet var i posisjon til å endre norsk politikk på dette området, men at ledelsen i partiet ikke evnet å forstå eller utnytte denne muligheten. I hvilken grad står denne påstanden seg i møte med virkeligheten?

EØS-avtalen ble ratifisert med støtte fra mer enn tre firedeler av stortingsrepresentantene i 1992. Siden da har vi hatt åtte -8- stortingsvalg. Ikke ved noen av disse valgene har de som ønsker å si opp avtalen vært i nærheten av å få et flertall av velgerne bak seg. 85 mandater må til for å få flertall i Stortinget. Ved valget nå i september fikk Senterpartiet, SV og Rødt til sammen 49 mandater. (Andre tydelige nei-partier som Partiet de Kristne og Demokratene fikk ingen representasjon.) Det er de samme partiene som hele veien har argumentert mot EØS-avtalen. Verdt å merke seg er at foran dette valget gjorde Rødt det klart at de ikke ønsket å delta i regjeringssamarbeid med noen andre partier, mens Senterpartiet ikke ønsket å regjere sammen med noen av disse to andre nei-partiene. Det er altså vanskelig få øye på selv et teoretisk mulig styringsalternativ for den alternative kursen disse partiene i snart 30 år har snakket om. Det kan nok være at de rett og slett ikke forestiller seg det samme «alternative Norge.»

Det er følgelig svært vanskelig å få øye på den muligheten Ekroll mener at Senterpartiet skal ha forspilt. Nå er det selvfølgelig mulig at Ekroll har en helt egen og usedvanlig dyp innsikt i norsk politikk, som han av ukjente grunner velger å holde for seg selv. Jeg skal avstå fra å spekulere videre i det.

Faktum er at de partiene som av hensyn til Norges vitale nasjonale interesser er tilhengere av et tett europeisk samarbeid, har et krystallklart mandat fra folket og har gjort det like krystallklart at det ikke er aktuelt å forhandle om dette. Senterpartiets valg synes derfor for de fleste av oss å ha vært ganske klart: Regjeringsdeltakelse eller ikke regjeringsdeltakelse.

Det hører også med til saken at to tredeler av velgerne og et flertall av både SVs og Senterpartiets velgere sier de ville støttet EØS-avtalen ved en eventuell folkeavstemning. Det synes ikke som om britiske tilstander er det nordmenn ønsker seg til jul i år heller. Bare blant velgerne til det lille partiet Rødt er det et lite flertall som ønsker å si opp EØS-avtalen.

EØS-avtalen utfordrer norsk selvråderett, mener Ekroll. Saken er at norske velgere bruker vår nasjonale selvråderett på en annen måte enn Ekroll vil foretrekke. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke har selvråderett. Vi velger aktivt å beholde EØS-avtalen, med gjentakende og overveldende tilslutning fra velgerne.

I Europabevegelsen stiller vi spørsmål ved hvor rasjonelt det er at vi gjennom snart 30 år har latt oss bli litt mer integrert i EU for hver eneste dag som har gått – uten å ta en ny diskusjon om vi kanskje skulle sørge for å bli representert ved alle de bord hvor argumenter brytes, kompromisser snekres, nasjonale hensyn blir tatt og vedtak blir fattet? Å bringe vårt selvvalgte fravær fra beslutningsprosessene til opphør, ville etter vår mening være en bedre måte å forvalte vår realsuverenitet i det 21. århundre. Den diskusjonen bør flere velgere ta. Først med seg selv – så sammen med andre.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:30.