Ikke "alle skal med" i Moss

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto Foto:

Av
DEL

BPA-debatten Å være Kommunaldirektør må være en av de mest utakknemlige oppgavene i samfunnet. Pålagt å kutte, skape balanse og samtidig opprettholde en økonomi som skaper service, trivsel og trygghet.

Kommunedirektøren i Moss fikk en politisk bestilling om å skyte ned velferdsprofitørene i helsesektoren. Heldigvis blir det politisk omkamp i spørsmålet om å rasere hverdagen og livet for funksjonshemmede i kommunen. Det gjenstår å se hva som blir resultatet.

Jeg jobber i Uloba- Independent Living Norge. Min oppgave er å følge utlysninger av Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i alle norske kommuner.

I de store kommunene er anskaffelsesprosessen godt ivaretatt. De store byene legger til grunn Norsk Standardkontrakt for BPA, noe som sikrer og ivaretar alles interesser, også kommunens.

Det er når du fraviker Norsk Standard for BPA, at problemene ofte oppstår.

Husker du hytteforbudet som ble innført tidligere i år. Folk var rasende for at de ble fratatt sine rettigheter; de skulle reguleres og instrueres; de skulle ikke få dra på hytta. Akkurat slik er det å være funksjonshemmet i en <problem-kommune>. Du kan ikke reise fritt som du vil, du må søke om å være vekk fra din kommune i mer enn en uke. Du får ikke reise til utlandet i mer enn tre uker, uten at kommunen har godkjent det. I en kommune ikke langt fra Moss var det forslag om at du måtte søke to uker i forveien, dersom du skulle reise ut av kommunen. Forslaget ble endret etter protest, men hvordan var det mulig å komme på dette. Ville man våge å innføre samme reiseforbud for kvinner, eller personer med innvandrerbakgrunn?

En kvinne med nedsatt funksjonsevne i en stor by i Norge hadde vedtak om BPA, men hadde nå fått seg samboer. Kommunen mente samboeren kunne hjelpe kjæresten i hverdagen. Spesielt på natten. Derfor foreslo kommunen at de skulle være til stede om natten i to uker, for selv å se om assistansebehovet var endret.

For noen år tilbake besøkte jeg Torill, hun var medlem av Uloba, politisk aktiv og bosatt i en kommune ikke langt fra Moss. – Kommunen eier livet mitt, sa hun. Jeg må legge meg når kommunen bestemmer og stå opp når kommunen bestemmer.

Torill sa hun spiste og drakk minst mulig i løpet av dagen, slik at hun ikke måtte gå på do. En gang klarte hun ikke holde seg, hun slepte den lille kroppen fra den elektriske rullestolen over på doskåla.

- Jeg trykket på knappen og varslet kommunen at jeg måtte ha hjelp. Der satt jeg i halvannen time før hjemmehjelpen kom.

Torill drømte hele sitt voksne liv om BPA, men døde før kommunen kunne tilby henne dette. Kommunen har forresten ennå ikke klart å politisk behandle om de skal ha BPA eller ikke.

Assistenter til funksjonshemmede i <problem-kommuner> må på medisinkurs, bare de skal gi en paracet til den de assisterer. Funksjonshemmede blir henvist til å spise Fjordland til middag hele året, fordi de ikke får timer til å lage varm mat. Husk – hvis du ikke kan løfte armene, så har du trøbbel med å varme deg en Fjordland også. Og kan du ikke løfte armene, så må du ha hjelp til klesvask og gulvvask. Men at du ikke kan løfte armene eller reise deg fra stolen og gå over gulvet, tilsier jo ikke at du er <kørka i hue>. Du befinner deg i en situasjon hvor du er avhengig av assistanse, men du er vel ikke et annenrangs menneske fordi du ikke kan gå?

Okey – så trenger noen assistanse. Valget er klassisk kommunal hjemmetjeneste er BPA. Hjemmetjenester gis på en adresse, BPA følger personen der personen befinner seg. Det er vidt forskjellige assistanseformer. Med BPA kan du leve, ikke bare overleve. Du styrer dine egne assistenter, du er sjefen i ditt eget liv.

I Moss tror man løsningen er kommunal BPA. I sin innstilling skriver Kommunedirektøren at han vil sidestille BPA med klassisk kommunal hjemmetjeneste. Det vil bli kunne bli en katastrofe for funksjonshemmede i kommunen.

Det betyr i praksis at en mann/ kvinne på 85 år, som er godt fornøyd med sin hjemmetjeneste, skal sidestilles med en funksjonshemmet 23-åring som skal ta utdannelse, stifte familie, skaffe jobb og barn. 23-åringen blir fratatt muligheten til å leve og delta i samfunnet. Jeg garanterer – det kommer ikke til å fungere på samme måte som i dag. Kommunen vil aldri kunne levere den samme kvaliteten innenfor de samme budsjettene. Det er dømt til å mislykkes. Funksjonshemmede i Moss bør slippe å være prøvekaniner i dette prosjektet.

Det er partiet Rødt som bærer BPA-fanen i Moss. For Rødt er <Kampen mot Forskjells- Norge den aller viktigste>. Jeg har ingen problemer med å følge Rødt når de peker på de store velferdsprofitørene i helsesektoren Norge. Men når Rødt generaliserer i sin profittjakt, så skyter de bom.

Gjør du et søk i partiets program finner du ingenting om funksjonshemmet eller funksjonshemmede. Partiet som er mot de store forskjellene, evner ikke å se at konsekvensen av egen politikk i Moss, at det nettopp blir forskjellsbehandling og diskriminering. Her lager Rødt i Moss forskjeller. De kriger ikke mot millionærer, men direkte mot en sårbar gruppe vi skulle tro de spesielt ville ivareta. Men den røde fanen skygger for utsikten.

I nabokommunen Fredrikstad er hverdagen og livssituasjonen en helt annen enn den livskvaliteten Rødt nå vil påtvinge funksjonshemmede i Moss.

Er ikke denne forskjellsbehandlingen viktig for Rødt i Moss?

Arbeiderpartiet vil at <alle skal med> eller <alle skal ut i jobb> eller <hvis velferd er viktigst>. Også Arbeiderpartiet i Moss er mer opptatt av pengene, velferdsprofitørene, enn resultatet av egen politikk. Arbeiderpartiet i Moss parkerer funksjonshemmede hjemme i egen bolig. De fratar funksjonshemmede muligheter, de åpner opp for diskriminering.

En representant for Senterpartiet i Moss hadde mange gode argumenter i et leserinnlegg i Moss Avis. Men også her skinner det igjennom at pengene er viktigere enn livet.

Så kort om økonomi: Hvis det var slik at kommuner over hele landet kunne spare millioner ved bare å tilby kommunale hjemmetjenester til funksjonshemmede, så ville de vel ha gjort det. Men de fleste kommuner i landet har sett at BPA både er rimeligere og bedre for tjenestemottakerne. KS, NHO og Virke har i en egen veileder til landets Kommunedirektører, anslått at BPA er drøyt hundrelappen rimeligere enn kommunal praktisk assistanse. De skjulte kostnadene ligger i driftsutgiftene.

Kommunedirektøren i Moss risikerer altså å pådra sin kommune økte kostnader, samtidig som man forringer livet til funksjonshemmede innbyggere.

Jeg er stolt av å jobbe i Uloba- Independent Living Norge. Uloba er en ideell organisasjon og vi har avtaler om å tilrettelegge for BPA i mer enn 160 norske kommuner. Vårt samlede budsjett for 2020 pekte på et overskudd på 0.8 prosent. På grunn av Korona pandemien er det ikke sikkert vi går i pluss, og det er som resultat fra mer enn 160 kommuner.

I Moss mener Rødt, Arbeiderpartiet og Senterpartiet at Uloba er en velferdsprofitør.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken