BPA-debatten
Som mange er kjent med har rådmannen i Moss kommune foreslått å kommunalisere brukerstyrt personlig assistanse (BPA). I dag er dette en ordning som er utviklet av funksjonshemmede selv og driftet gjennom våre interesseorganisasjoner.
Nå mener rådmannen at kommunen har bedre forutsetninger til å ivareta våre behov og samtidig kunne spare seks millioner kroner på våre tjenester. Dette skal gjøres ved å blant annet ta arbeidsgiveransvaret vekk fra oss funksjonshemmede - vi som føler dette på kroppen hver eneste dag - og legge det over på det kommunale tjenestekontoret.
I denne anledning har det vært rettet mye fokus mot politikere, men jeg skal formidle hvem som egentlig er den store fryktede ulven i denne saken.
Men først, hva vil denne endringen ha å si for meg?
I dag kan jeg som funksjonshemmet selv velge ut og ansette de personer jeg selv mener er best egnet til å ivareta mine behov og interesser i hverdagen. Dette uten at kommunen blander seg inn i hvem jeg velger eller hvordan livet mitt er. Det er disse menneskene jeg velger som til en hver tid er mine funksjonelle «armer og bein». Mine assistenter er ofte ikke helsepersonell, men blir valgt ut ifra omsorg, kjemi og evnen til å føle jobben de står midt oppi. Jeg ser ofte på mine assistenter som venner som gir meg praktisk bistand og hjelper med nødvendige gjøremål. Det kan være alt fra dusj, påkledning og skånsom plassering i rullestolen - til pussing av tenner, matlaging og sosialt samvær. I kommunal regi vil trolig det praktiske og mest lønnsomme hensynet pålegges å gå foran trivsel og glede i hverdagen.
Her handler det ikke bare om å få jobben gjort, men en stor porsjon følsomhet og tålmodighet, hvordan det gjøres - ikke bare at det blir gjort. I min hverdag er jeg avhengig av å ha mennesker rundt meg, i mitt hjem og ute blant folk, som alltid er oppmerksomme på mine behov og stiller opp når jeg trenger det. Jeg har disse menneskene rundt meg hele døgnet og kroppen min er ingenting uten hjelpen fra disse menneskene. Det er disse menneskene som faktisk sørger for en stor del av min livsglede. Dette vil nå kommunen vurdere å ta fra meg.
Så hvem er den fryktede ulven, dersom dette havner i kommunale hender?
Det er nemlig ikke politikerne, men de som sitter med styringen og ansvaret for pleietjenester i kommunen - som jeg og flere med meg har svært dårlige erfaringer med. Vi må kunne forlange at de vi møter er mennesker vi kan stole på og samarbeide med. Vi ber om å bli hørt når vi ber om hjelp, bistanden vi er helt avhengige av er tidligere beskrevet, den er helt avgjørende når vi kjemper oss gjennom hverdagen. På vegne av meg selv og de som er i tilsvarende situasjon må vi kunne be om mer enn korrekt saksbehandling, det ligger mer i BPA-oppgaven enn det. Og jeg ber også Moss kommune å akseptere oss, vi som er helt avhengige av andre, som noe mer enn salderingsposter. Min frykt i denne sammenhengen, der endringstiltak kan forringe hverdagen, er total.
For altså; det blir dramatisk dersom noen vil overstyre oss, eller legge premissene for hvem som skal hjelpe oss. Personkjemien er helt avgjørende, og den kan altså ikke vedtas. Det er det jeg er livredd for: Kommunen skal altså kunne overstyre oss på det vi kan og kjenner best, og kanskje fordi det gir en økonomisk innsparing.
LES OGSÅ:
Bønn fra pårørende: – Hvorfor ikke snu en annen stein?
Utvalgleder etterlyser fakta, det gir vi ham gjerne