Leserbrev Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg kjører ofte like fort som deg, Petter! Ofte fortere også.
Jeg har holdt foredrag hvor jeg har nevnt deg og hvordan du gang på gang har vært helt rå til å visualisere og realisere.
Jeg kan forstå at du bare vil trykke inn gassen og vise dem Kæm som er Kongen! Vise dem ryggen alle mann. V8'er, raske-briller og følelsen av å bare dra ifra.
Forskjellen på deg og meg Petter, det er at jeg gjør det på en lukket vei. Jeg har på hjelm, belter, veltebur, vakter, ambulanse tilstede og viktigst av alt: Jeg kjører rusfritt.
Hvorfor skal jeg skrive lange innlegg og heie på en fyr som er en potensiell stor trussel for alle som ferdes i trafikken og som gjentagende fortsetter å kjøre for fort og ruspåvirket?
Jo, fordi jeg synes synd på deg nå, Petter. Du viser nok toppen av et isfjell. Et isfjell vi må ta på alvor.
Jeg tror det er mange flere enn deg som har opplevd det du opplever nå! Da du la opp og mistet muligheten til å ta russeren i siste bakken i Kollen og hive deg over målstreken til brølet fra tusener på tusener i hele Norges land, så mistet du også dette kicket. Kroppen og hodet ditt savner nok denne følelsen. Følelsen av å realisere det du har visualisert så lenge.
I 2014 hadde du en promille på mer enn 1.5 da du ble tatt. Det innebar at du økte sjansen for at en alvorlig ulykke kunne skje med 500 ganger, men likevel tok du valget om å sette deg i bilen og kjøre med promille...
Og likevel skal vi synes synd på deg nå, Petter? På en som for andre gang er tatt for å kjøre i ruspåvirket tilstand.
Kan vi ikke alle bare bli enige om at det er helt uakseptabelt å kjøre i ruspåvirket tilstand?
Jeg håper for deg, Petter, at regjering, idrettsforbund med flere kanskje kan se mer alvorlig på et form for ettervern for sånne som deg og, kanskje meg, som elsker adrenalinet. Det kicket man får av å konkurrere og vinne må kanskje temmes når man legger opp?
Vi har begge vært og jeg er fortsatt en del av et landslag. Vi følges tett opp og blir hjulpet på de aller fleste måter. Helt til den dagen vi ikke er gode nok eller legger opp. Men hva skjer etter det..?
Jeg håper Pappa Northug, Mamma Northug, brødrene dine og resten av slekta støtter deg og får deg på beina igjen. MEN, jeg håper de gir deg en hårføner av de sjeldne først!
Når du har sonet ferdig, for denne gangen må du nok sone, så kan jeg bli med deg rundt på videregående skoler, så kan du fortelle dem hvor dumt det er å kjøre i rus, så skal jeg vise dem veien for å få ut suget etter å trykke hardt på gassen i ordnede former.
For det er gøy å kjøre fort!