Hvis alle på jorden skulle ha samme forbruk og areal- og ressursbelastning som oss i Norge, ville den årlige personlige kvoten være brukt opp ved påsketider. Så har heldigvis de fleste på jorden lavere forbruk enn oss. Verdens overforbruksdag er likevel i år nå på fredag 29. juli, noe som er alvorlig nok.

Da har verdenssamfunnet brukt opp årets kvote av det jorden produserer, og tatt det den kan produsere uten at ressurser blir tappet ytterligere. Vi har sluppet ut den mengden forurensning og klimagasser jorden kan absorbere, uten at gift hoper seg opp. Når vi går ut over planetens tålegrenser bryter vi med målet om å skape et bærekraftig samfunn som kan sikre neste generasjon den samme velferden som oss selv.

Konsekvensene ser vi i nyhetene hver dag, med hetebølger eller andre former for ekstremvær og med sviktende avlinger og påfølgende sult- og flyktningkatastrofer. Sviktende tilgang til mat eller vann og annet skaper flere desperate mennesker, noe som gir større grobunn for ekstreme bevegelser og en forvirret internasjonal sikkerhetssituasjon. Når verdenssamfunnet er i så stor endring påvirker det oss i Norge og Viken. Når denne dynamikken kommer i tillegg til pandemi og krig så slår det naturligvis enda hardere ut, også for verdenshandelen og behovet for å tenke beredskap og større grad av selvforsyning.

Verdenssamfunnet forbruker betydelig mer enn den jorden vi har. Hadde alle levd som oss i Norge ville behovet vært over tre kloder. Det er pussig hvordan mange tror at andre deler av verden skal kutte sine utslipp, når vi som er rikest ikke vil. Det er nødvendige med lokale tiltak, men det er også nødvendig å samarbeide med landene rundt oss. Vi kan ikke bare peke på andre under dekke av at vi bare er drøye fem millioner mennesker. Med den samme logikken kunne eventuelt verdens største land bare delt seg opp i regioner på fem millioner mennesker, og så var det ting ingen lenger som monnet og de ville heller ikke trenge å ta ansvar? Og hva skulle få oss til å tro at slike andre områder synes det er ok at vi som er rikere enn dem og har stått for mer utslipp tar mindre ansvar, mens de med større rimelighet kan ønske seg opp i levestandard?

Så lenge vi ikke får ressursforbruket og utslippene ned til det planeten reproduserer fortsetter vi å forsterke klimaendringene, gjøre jorden mer giftig, og bidrar til at mer natur og dyr og vårt eget livsgrunnlag forsvinner. Overforbruket skaper en mer ustabil verden, hvor neste generasjon har mindre sjanse til å oppleve samme grad av trygghet, valgfrihet og velferd som oss selv.

I stedet for vekst i brutto nasjonalprodukt som hovedmål for samfunnet, kan vi sette oss mål for livskvalitet – og så sette kreftene inn på å skape et samfunn som er bærekraftig, altså fortsatt godt og trygt og med god velferd – også for generasjonene som kommer etter oss. På fylkestinget har vi faktisk gjort det. Flertallet i Viken er enige med oss i MDG om at Viken skal ha som overordnet mål å skape et bærekraftig lavutslippsamfunn innen planetens tålegrenser innen 2030. Viken har også vedtatt at vi skal ha fokus på livskvalitet – inkludert hvordan vi skaper gode lokalsamfunn. Det gir håp, selv om fylkesoppløsningen skaper noe mer usikkerhet og forsinkelser.

Vi må nok anse det som svært usikkert om vi vil nå bærekraftmålene for Viken innen 2030. Så skal vi likevel gjøre vårt for at vi følger opp klima- natur- og bærekraftmål også i tiden fremover, og at Viken lager et best mulig grunnlag for regionale planer til de kommende fylkeskommunene.