Gå til sidens hovedinnhold

Kampen om abort risikerer i disse dager å ende på en slagmark av ytterliggående standpunkt!

DEBATT

I mer enn 40 år har abortloven stått urørt. Norge har et lavt og stadig synkende antall aborter. Loven fra 1978 er et vel gjennomarbeidet kompromiss som balanserer kvinners rett til selvbestemmelse med fosterets rettsvern. Kampen for disse rettighetene var hardt frem kjempet, derfor har loven i så mange år vært nærmest urørlig.

En juni natt for snart to år siden endret dette seg da Erna Solbergs regjering «tvang» gjennom en innstramming i abortloven med vedtaket om at fosterreduksjon bare skal kunne foretas etter tillatelse fra en abortnemnd. Jeg mener at KrF og Erna Solberg med dette vedtaket er blitt ansvarlig for at konsensusen om den norske abortloven er brutt. Da kvinners rettigheter ble truet fikk man et helt nytt, kritisk søkelys på dagens abortlov, som man lenge har tenkt at har vært god nok.

Resultatet av radikale endringer i abortloven vil kunne bli en polarisert debatt med steile fronter på begge sider. Dette vil skape uforutsigbarhet i et etisk krevende spørsmål som det i lang tid har vært konsensus om.

Jeg er enig med Skartveit når hun i VG den 26.04.21 skriver at dette, sammen med nye forslag fra flere partier, har bidratt til å åpne opp for amerikanske tilstander i norsk abortdebatt. «Vi har hatt en veldig god abortlov i Norge som har vært omforent. Hvis vi nå får abortloven i spill, så tror jeg det kan bli en ganske stygg debatt. Vi har sett i andre land at det er veldig splittende.»

I dag foretas såkalte «senaborter» i helt spesielle tilfeller, etter strenge kriterier. Årsakene til at det er slik, er åpenbare: For hver uke som går, utvikler fosteret seg mer og mer til å bli et fullverdig menneske. Jo senere en abort foretas, jo større belastning er det for kvinnen selv, og for helsepersonellet som skal utføre aborten. Det er altså både medisinske og etiske grunner til at abort bør foretas så tidlig i svangerskapet som mulig.

Det har vært, og er fortsatt, en veldig sterk faglig vurdering som ligger bak at svangerskapet er delt inn i tre trimestre og at 12. uke er slutten på det første trimesteret. Det handler om fosterets utvikling.

Dagens norske abortlov er en av verdens beste. Den ivaretar den skjøre balansen mellom kvinnens selvbestemmelse og fosterets rettsvern, med sterkeste vekt på kvinnen valg tidlig i svangerskapet, og økende vern om fosteret etter hvert. I løpet av de årene Norge har hatt selvbestemt abort, har omtrent hvert femte svangerskap endt i en abort. Dette bildet har vært svært stabilt. I bånd av abortdebatten har det imidlertid vært en sterk politisk enighet om at aborttallene må ned.

I FHI sin rapoort for 2020 kan vi lese:

«Aborttala har dei siste åra vore historisk låge og dei er framleis fallande. Denne nedgangen skuldast ein markant nedgang i talet på uynskte svangerskap blant kvinner under 25 år. Vi ser at den nedgangen i aborttala som vi har sett sidan 2008 også viser seg for fødselstala. Dei unge kvinnene vert i mindre grad gravide. Åtte av ti abortar vert utført før 9. veke og ni av ti abortar vert utført medikamentelt.»

Videre kan vi lese:

«Fleirtalet av svangerskapsavbrota vert utført tidleg i svangerskapet. I 2020 var 84,6 prosent av alle sjølvbestemte avbrot utført før 9. veke.»

Når det gjelder aborter utført etter 12. uke er det i 2020 rapportert:

«I 2020 vart det utført 508 nemndbehandla avbrot, som utgjer 4,6 prosent av alle avbrot, og 498 av desse vart innvilga i primærnemnd. Andelen nemndbehandla avbrot i forhold til sjølvbestemte held seg stabilt. Dei fleste nemndbehandla avbrota vart innvilga på grunnlag av risiko for fosterskader, sosiale forhold og/eller mors helse.»

Rødt vedtok på sitt landsmøte å avskaffe nemndene og utvide grensen for selvbestemt abort til uke 22.

Miljøpartiet de Grønnes vedtok på sitt landsmøte å utvide retten til selvbestemt abort til uke 18, i tillegg til å erstatte dagens abortnemnd med et rådgivende og støttende organ rettet mot kvinner og foreldre som velger å avbryte svangerskapet mellom uke 12 og 18.

Arbeiderpartiet vil avvikle abortnemndene og i praksis utvide retten til selvbestemt abort til uke 18.

SV har på sitt landsmøte i helgen vedtatt selvbestemt abort fram til uke 22. Partiet var delt i synet på obligatorisk veiledning ved abort mellom uke 18 og uke 22. Redaksjonskomiteens flertall ble overkjørt av landsmøtet. SV har med dette vedtatt at abortnemdene bør avskaffes. Lysbakken mener vedtaket er viktig og påstår at dette er «en modernisering av abortloven som bringer oss på linje med flere andre europeiske land.» Det er ikke sant!

I dag har Norge og Danmark selvbestemt svangerskapsavbrudd til og med 12. uke, mens Sverige har sjølvbestemt abort til 18 uke. Lovene i Finland og Island krev godkjenning fra lege for å innvilge abortsøknaden.

Tyskland har selvbestemt abort til 12. uke. Kvinnen må få god rådgivning tre dager før inngrepet. Denne lovpålagte rådgivningen skal informere kvinnen om barnets rett til liv og forsøke å overbevise henne om å fortsette graviditeten. Abort dekkes ikke av staten med unntak av kvinner med lav inntekt. Abortloven innbefatter også straff for de som tvinger en kvinne til å ta abort, eller som på ondsinnet vis tilbyr penger hvis kvinnen tar abort.

Abort er lov i England, Wales og Skottland for å berge kvinnens liv, ved økonomiske, sosiale eller helsemessige årsaker. To medisinske fagpersoner må se til at kriteriene er oppfylt. Abort kan utføres opp til 24. uke.

I Nord-Irland kan abort kan kun utføres når kvinnens helse er i fare.

Nederland harr selvbestemt abort til 13. uke. Det må gå fem dager fra kvinnen legger inn ønske om abort til selve abortinngrepet skjer. Abort etter 13. uke innvilges hvis kvinnen hevder at hun er kriserammet.

Den norske grunnloven, FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og EUs menneskerettighetskonvensjon slår fast ethvert menneskes rett til liv. Det er ikke slått fast NÅR denne retten trer i kraft. I Norge ble det i 2014 imidlertid gjort en presisering av lovverket slik at grensene for mulighet til abort og grensen for å redde for tidlig fødte barn ikke skal krysse hverandre. Mellom uke 18 og uke 22 nærmer fosteret seg levedyktig alder. Da er vi over i en helt annen situasjon.

Jeg mener det er to avgjørende spørsmål vi må stille oss i denne debatten. Hva er god kvinnehelse, og hvordan kan dette kombineres med å ivareta rettsvernet til et foster som er på grensen til levedyktig alder. Samfunnet plikter, etter min mening, å legge til rette for å ivareta begge på best mulig måte.

Søkelys på et godt helsetilbud, rådgiving og oppfølging bør derfor stå i fokus og være noe av det viktigste en kvinne bør få tilgang til ved et svangerskapsavbrudd så langt ute i svangerskapet. Tidlig ultralyd og NIPT-testing vil også kunne, når det blir iverksatt, hindre at mange kvinner må vente til nesten halvgått svangerskap før de får viktig informasjon. Dette er mye viktigere tiltak enn ytterliggående forslag om å presse abortgrensen helt opp til det punktet det fosteret er levedyktig.

Vi står i disse dager på kanten til en ny opprivende abortdebatt i Norge. Ingen, aller minst kvinnen selv, er tjent med denne debatt slippes ut på en slagmark av ytterliggående standpunkt med det resultat at abortloven innstrammes eller liberaliseres alt etter som hvem som er i regjering.

Kommentarer til denne saken