Gå til sidens hovedinnhold

Kan virkelig skogen fylle alle roller?

DEBATT

Det forventes mye av skogen. I det grønne skifte gis det inntrykk av at treet skal erstatte omtrent alt som kommer fra olje. Mye av det biologiske mangfold er i skogen og skogen spiller en avgjørende rolle i å løse klimautfordringene. Som om ikke det er nok så er den også Norges viktigste treningssenter og rekreasjonskilde. Forventningene er store fra mange kanter til hva skogen skal yte, og midt i alle utfordringene står skogeieren som skal forsøke å finne balansen i alt dette.

Bærekraft er nettopp det; finne balansen. Særinteressene som har synspunkter på hvordan skogen skal forvaltes spenner fra at skogen skal pleie seg selv til de som ønsker mye mer aktivitet og langt mer aktiv forvaltning skogen som viktig råvare inn i viktige verdikjeder. Ingen av dem kan få det nøyaktig som de vil. Definisjonen på bærekraft er å finne balansen mellom disse hensynene.

Det er utfordrende. Balansepunktet endrer seg med samfunnets utvikling. Skog forvaltes i et 100 årsperspektiv og endrer seg ikke så raskt som samfunnstrendene. Ser vi tilbake så stimulerte faktisk Staten skogeierne til at Norge skulle «kles med skog» på 1950-tallet. Da skulle myrer grøftes og plantes til med skog. I dag er dette reversert fullstendig. Nå skal helst grøftede myrer restaureres. Klima var ikke et tema på 1950-tallet, men det er det i dag.

Det er ca 150.000 skogeiere i Norge. Hvilke mål med forvaltning den enkelte eier har, varierer mye, men det er sterkt nedarvet i norsk skogbruk at man skal overlate eiendommen til neste generasjon i bedre stand enn man overtok. Dette er styrken i et privat, mangfoldig eierskap. Forvaltningsstrategiene varierer fra eier til eier. Jo mer sentralstyrt et eierskap er, jo større er sjansen for at det i et langt perspektiv også gjøres store feil. I sum har det private eierskapet i norsk skogbruk prestert meget godt. De fleste indikatorer for biologiske mangfold er i bedring og vi utvikler stadig forvaltningen i den retning.

Bevisstheten rundt at en sterk eiendomsrett er helt sentral for god, langsiktig forvaltning av skog. Norge er et godt eksempel på det. Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet la nettopp fram rapporten «Den eldste skogen og nøkkelbiotopene». Der står det i sammendraget; «I 1996 var arealet med «Gammelskog» ca 360.000 hektar, nå er det over 1 million hektar. Dette utgjør rundt 13 prosent av det produktive arealet som det drives skogbruk på. Vi ser således en betydelig økning av «Gammelskog» og denne økningen har funnet sted i alle regioner».

I et slikt perspektiv er det noe underlig over norsk debatt om biologisk mangfold. Vi kan ikke drive skog uten at det synes og alle kan ikke få beholde «sin» skog akkurat slik den er i dag. Men i sum leverer norsk skogbruk det som er forventet – et bærekraftig skogbruk som tar nødvendige hensyn til det biologiske mangfold. Myndighetene har vedtatt et mål på 10% vern. I tillegg kommer store arealer utover dette der næringen selv tar tydelige hensyn. Utover disse målsetningene må arealene kunne brukes og forvaltes. Vi vet nemlig at om alt som produseres av olje skal dekkes inn av skogen så har vi ikke nok trær, verken i Norge eller i verden.

Klimaproblematikken tvinger fram det grønne skifte. Vi må bli mer basert på fornybare ressurser. Skal forventningene til hva skogen skal kunne dekke av råvarebehov inn i det grønne skiftet innfris, tåler vi ikke stadig strengere restriksjoner og driftshindringer. Vi bør snarere være stolte av at vi i Norge har en av verdens mest bærekraftige forvaltning av skog. Dette kan selvfølgelig videreutvikles, men diskusjonene må skifte fra et ensidig vernefokus til utvikling av det som allerede er verdens mest bærekraftige skogbruk. Bare på den måten kan skogen fylle alle roller!

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 08:00.