Gå til sidens hovedinnhold

Katastrofe- og krisehåndtering: Når skal vi få et samfunn som kan håndtere en katastrofe/krise på en tilfredsstillende måte?

DEBATT

Vi er midt i en stor krise som treffer landet hardt.

Pandemien har blitt en nasjonal katastrofe/ krise som er den tredje siden 1940. Alle tre har vært håndtert lite tilfredsstillende av våre valgte politikere.

Myndighetene har vært på etterskudd i beslutningsprosessen, organisering av arbeid eller hatt mangel på ressurser og kompetanse. Med andre ord har norske politikere mye å lære.

Om morgenen 9. april 1940 ble Norge tvunget inn i en katastrofe som varte i fem år. Landet manglet forsvar og ble overfalt av tyske tropper. Antimilitaristen Johan Nygaardsvold (AP) var statsminister og støttet seg på et samarbeid med Bondepartiet. Regjeringen hadde ikke gjort noe for å styrke forsvaret av landet til tross for den spente situasjonen som rådet i Europa.

Siden 1930-årene hadde det vært liten støtte for å styrke forsvaret. Regjeringen mente at den nøytralitetspolitikken som ble ført var tilstrekkelig for å holde landet utenfor en storkonflikt. Naive politikere bidro derfor til at Norge ble et lett bytte da de tyske planene om å okkupere Norge ble iverksatt.

Etter fem års okkupasjon ble det lovet og krevd «aldri mer 9. april». Det var en erkjennelse i hele nasjonen at landet i framtida ikke skulle være så uforberedt på konflikter som man hadde vært før 9. april. Derfor ble Norge medlem av den nye forsvarsalliansen som ble etablert i Europa. Nato-medlemskap skulle sikre norsk selvstendighet, og forvaret ble rustet opp med sterk bistand fra USA og Storbritannia. I mange år etter1945 minnet folk hverandre om hva som ble lovet; «aldri mer 9. april». Støtten for et sterkt forvar var sterk.

22. juli 2011 ble 77 norske borgere drept etter terrorhandlinger fra én person. Anders Behring Breivik parkerte en varebil med en kraftig bombe (950 kg) utenfor Høyblokka i regjeringskvartalet. Åtte mennesker ble drept og mange ble skadet. Store deler av regjeringskvartalet ble ødelagt.

Om lag to timer etter eksplosjonen fikk politiet meldinger om skyting på Utøya i Hole kommune. Terroristen hadde reist videre til AUFs årlige sommerleir på Utøya der han skjøt målrettet mot leirdeltakerne. 69 ungdommer ble drept og mange ble påført livstruende eller alvorlige skuddskader.

Slik terror skulle det selvsagt aldri vært mulig for ett menneske å gjennomføre. Derfor ble det nedsatte en uavhengig granskningskommisjon som foretok en gjennomgang og evaluering av hendelsene. Myndighetene ønsket å trekke lærdom fra hendelsene med sikte på at det norske samfunnet skulle stå best mulig rustet til å avverge og håndtere eventuelle fremtidige terrorangrep. Det kom kraftig kritikk av politiet og statlige myndigheter på en rekke områder.

«Vi skal ta tryggheten tilbake!» sa statsminister Jens Stoltenberg om kvelden etter terrorangrepet. Han kunne også ha sagt: «Aldri mer 22. juli». De fleste politikere var enige om at mye i det norske beredskapssystemet hadde behov for forbedringer.

Dagens helsekatastrofe er knyttet til Coronaviruset SARS Cov-2. Det hevdes at vi må tilbake til 2. verdenskrig for å finne en katastrofe som har fått så alvorlige følger for hele landet.

Pr. i dag har vi hatt mer enn 64 000 smittetilfeller i Norge med 582 dødsfall. Globalt er tallene mer enn 150 millioner smittede og 2,3 millioner dødsfall. Konsekvensene er store. I vårt eget land har vi nå slitt med pandemien i mer enn ett år. Det er blant annet avdekket at kriseberedskapen er mangelfull og har mange hull. Nå går vi bare og venter på å bli vaksinert mot viruset. Men det tar sin tid.

Vi kan trygt si: «Aldri mer 2020». Hva som kunne vært gjort annerledes vil vi senere få innsikt i. Coronakomiteen på Stortinget har gitt regjeringen klar beskjed om å komme tilbake med en evaluering av hele lovverket for krisehåndtering.

Jeg har her trukket fram tre katastrofer som Norge har opplevd i løpet av de siste 80 årene. 1940, 2011 og 2020 er årstall som vil bli husket som katastrofeår der landets kriseberedskap på en eller annen måte sviktet. Det er mange spørsmål som det må komme svar på. Krise/katastrofehåndtering angår alle sider av samfunnet, og det angår oss alle. Men skal man kunne nedkjempe en katastrofe/krise må først og fremst tre sider ved samfunnet ha tilstrekkelig med ressurser og kapasiteter: Forsvaret, Sivilt beredskap og Helsevesenet. Samtidig må man evaluere hvordan samarbeidet mellom disse tre samfunnssektorene fungerer. 9 april 1940 viste at politikerne hadde sviktet. 22. juli 2011 avdekket dårlig og mangelfullt samarbeid mellom politiet og forvaret og 2020 viser at vi har et helsevesen som har store mangler.

Når skal vi få et samfunn som kan håndtere en katastrofe/krise på en tilfredsstillende måte?

Kommentarer til denne saken