Godt sosialistisk nyttår!

I 2023 trenger vi sosialismen mer enn noen gang.

Så er et nytt år her, og året som har gått ble nok ikke slik vi ventet oss det. Vi så kanskje ikke for oss et naboland som går til krig eller at vi måtte snu på krona når vi skulle kjøpe dagligvarer i butikken. Men endringene kom uten at vi ba om det eller følte at vi kunne stå dem imot. Norge preges av det som skjer utenfor våre grenser: Internasjonal økonomi er også preget av stigende priser og krigen i Ukraina setter Europa i en energi krise som oppgis som grunnen til at vi er der vi er. Sannheten er kanskje noe mer sammensatt.

Regjeringen har nå gjort noen grep for en lettere hverdag, men det er fortsatt langt igjen til vi får følelsen av at det faktisk snart er vanlige folks tur. Stortingsvalget i fjor ga et stort flertall for skifte, med en historisk sterk venstreside. Med 100 mandater på venstresiden i politikken, gav det et tydelig signal om et ønske om ny politikk. Nå innfris ikke håpene og velgerne er på ny i bevegelse. For folk hadde et håp , og de hadde et ønske om forandring. Forandringen kom, men det ble til det verre.

Den brede prisveksten sammen med stadig høyere og høyere renter skaper en priskrise som ikke skåner noen. Samtidig oppgir media at mange også denne jula har til pakker under treet og fyrverkeri på nyttårsaften. Mobiltelefoner, høretelefoner og blåtann høyttalere skal visst være på topp i år. Uten å gå dypere inn i en analyse av dette kan vi nok slå fast at samfunnet blir stadig mer ulikt og at de mange som allerede levde helt på kanten fordi de er avhengig av svært lave offentlige stønader rammes hardt av at prisene vokser så mye raskere enn ytelsene. Dette kan vi som samfunn ikke godta med taushet og likegyldighet. Styringsflertallet i Moss har i budsjett tatt enkelte grep for å ta vare på dem som trenger et sikkerhetsnett i den vanskelige tiden vi står i, men kommunen greier ikke å skape ordninger som kan stå imot det trykket som mange står i nå. Til det er ikke den kommunale verktøykassa stor nok.

Når statsministeren på årets siste dag sier på Dagsrevyen at han skal se på alle muligheter og snu alle stener for nå å få strømprisene ned på et normalt nivå igjen, kan man ikke annet enn å håpe på mannen. Men fram til nå har for lite blitt gjort. Det at en rekke land i EU nå tar selvstendige grep mot et strømmarked som ikke fungerer, gjør at en konfliktsky regjering nå forhåpentligvis ser seg nødt til å ta grep i priskrisa vi står i – uavhengig av hvilke dårlige avtaler man tidligere har inngått i Brussel.

Krisen vi står i går ut over alle, men de av oss som fra før av hadde minst rammes desidert hardest. Jeg vet ikke hvor god kontakt regjeringen har med denne voksende delen av befolkningen, men kjenner i hvert fall mange som ikke har råd til verken ny mobiltelefon, hodetelefoner eller høyttaler samme hvor mye de hadde ønsket seg det.

Det er mange i dagens Norge som ikke har mye, det er mange som lever av deltidsarbeid og lave lønninger, eller ytelser fra staten. Minstepensjonene ligger på 200 000 kroner, langt under EUs fattigdomsgrense. Minstesatsen på uføretrygd ligger på 250 000 kroner, eller en fjerdedels stortingslønn. Sosialhjelpssatsene er enda lavere. Satsene for sosialhjelp blir justert i henhold til en antatt prisvekst på 2,8 % neste år, men de rundt 120.000 menneskene som i løpet av året mottar sosialhjelp, vil møte en prisvekst på nærmere 4,9 %.

Alle disse som hadde det trangt, har det nå enda trangere. Vi kan, mener jeg, ikke som samfunn stå å se at dette skjer uten å gripe inn med tiltak som utgjør en forskjell.

Rødt har lenge ønsket å trekke strømmen ut fra et markedssystem som har vist seg å ikke fungere på en slik strategisk ressurs. Strømstøtteordningen er dessverre utilstrekkelig for mange. Vi i Rødt ser for oss at vi i 2023 må ta en mengde sosialistiske valg på flokene samfunnet står i. Skal vi komme oss igjennom dette sammen, må vi stå sammen.