Sjelden vellykket utstilling huses i disse dager i Moss Kunstforenings ærverdige lokaler.Sjelden fordi utstillingen av Brita Beens billedvevtepper ikke bare gjennom en grundig planlegging av utstillingen hever verkene i seg selv, men også fordi den nettopp derfor lar verkene kommunisere med den hvite kuben og bygningens estetikk på en særlig vellykket måte.
Det er mange innganger til et vevteppe av typen Brita Been arbeider med. Man kan se på dem som en type post-Bauhaus der det repetitive er blitt liberalisert litt og slik gis sjansen til å påvirke gjennom små variasjoner innenfor strenge rammer.
Man kan se på bildene som en gren av den stolte norske bildevevtradisjonen, der den tradisjonelle ikonografien er byttet ut med industrilignende repetisjoner av fargekombinasjoner som satt sammen og gjensidig påvirker hverandre.
Man kan «ta en Kandinskij» og lete etter det musikalske i dem, der assosiasjonene ville gå til et stort antall samplinger satt i repetitiv bevegelse, men fokusert gjennom et begrenset antall hovedmotiver. Man kan gjenkjenne middelalderestetikk i noen av dem, der de sterkt aksentuerte grunnstrekene og de klare fargene gir assosiasjoner til gotiske glassmalerier.
Denne assosiasjonen økes av det ofte benyttete høydeformatet. Man kan assosiere med Hiberno-Saksisk bokmaleri kjent fra praktfulle verker som Book of Kells eller norsk middelalders båndflettemotiver slik vi finner dem i Stavkirkeportaler.
Jeg tenker ikke her på de organiske plantemotivene men mønstrene i seg selv som gjentas og som reflekterer tidens frykt for tomme flater (lat. ‘horror vakui'), noe av det samme man finner hos Been.
Det er ingen flater i hennes kunst. I noen av teppene, slik som for eksempel Rekonstruksjon I og II gjør fargene og de forenklede formene at Roy Lichtensteins tegneserieestetikk og japanske Manga-elementer dukker opp i hukommelsen.
Og endelig: Man kan se på bildene som ren design skapt for funksjonalistiske interiører, selv nå i en funksjonalismens bølgedal. Som kunstner deler hun den serielle praksis med mange, det medgir jeg.
Det er ingen fortellinger og definitivt ingen forsøk på å knytte seg til aktuelle samtidsdiskurser. Men hos Been er dette en styrke. Og hei, jeg glemte en ting! Noe av det utstillingen egner seg best til er et sted å gå inn, slappe av og kjenne at pulsen går ned.
Det er mange innganger til et vevteppe av typen Brita Been arbeider med. Man kan se på dem som en type post-Bauhaus der det repetitive er blitt liberalisert litt og slik gis sjansen til å påvirke gjennom små variasjoner innenfor strenge rammer.
Man kan se på bildene som en gren av den stolte norske bildevevtradisjonen, der den tradisjonelle ikonografien er byttet ut med industrilignende repetisjoner av fargekombinasjoner som satt sammen og gjensidig påvirker hverandre.
Man kan «ta en Kandinskij» og lete etter det musikalske i dem, der assosiasjonene ville gå til et stort antall samplinger satt i repetitiv bevegelse, men fokusert gjennom et begrenset antall hovedmotiver. Man kan gjenkjenne middelalderestetikk i noen av dem, der de sterkt aksentuerte grunnstrekene og de klare fargene gir assosiasjoner til gotiske glassmalerier.
Denne assosiasjonen økes av det ofte benyttete høydeformatet. Man kan assosiere med Hiberno-Saksisk bokmaleri kjent fra praktfulle verker som Book of Kells eller norsk middelalders båndflettemotiver slik vi finner dem i Stavkirkeportaler.
Jeg tenker ikke her på de organiske plantemotivene men mønstrene i seg selv som gjentas og som reflekterer tidens frykt for tomme flater (lat. ‘horror vakui'), noe av det samme man finner hos Been.
Det er ingen flater i hennes kunst. I noen av teppene, slik som for eksempel Rekonstruksjon I og II gjør fargene og de forenklede formene at Roy Lichtensteins tegneserieestetikk og japanske Manga-elementer dukker opp i hukommelsen.
Og endelig: Man kan se på bildene som ren design skapt for funksjonalistiske interiører, selv nå i en funksjonalismens bølgedal. Som kunstner deler hun den serielle praksis med mange, det medgir jeg.
Det er ingen fortellinger og definitivt ingen forsøk på å knytte seg til aktuelle samtidsdiskurser. Men hos Been er dette en styrke. Og hei, jeg glemte en ting! Noe av det utstillingen egner seg best til er et sted å gå inn, slappe av og kjenne at pulsen går ned.