Anmeldelse av Kjersti Rorgemoens «Purkene snudde seg»

Artikkelen er over 8 år gammel

Anmeldelse av Kjersti Rorgemoens «Purkene snudde seg», Notat, 78 sider, Kolon forlag.

DEL

Bokanmeldelse av Henning Karlbom

Det er alltid spennende å holde øye med det skjønnlitterære forlaget Kolons debutanter. Ofte er de lyrikere, noe sjeldnere er de forfattere av store romaner, mens Kjersti Rorgemoen debuterer i høst med en form for kortprosa – notater, som på merkverdig vis er annerledes. Helt presist består Rorgemoens bok av «grøtelege promemoria frå livet som Magna Bekk», som det heter i prologens tittel. Promemoria betyr omtrent det samme som huskelapper, Magna Bekk er en kvinnelig alt mulig-forteller på 42 år, og livet hennes er kanskje til å grine av, men det likevel verdt å huske på.

Kjersti Rorgemoen (født 1982) kommer fra Vinje og bor i Bergen. Tidligere har navnet hennes stått på omslaget til den sjangersprengende tekst og bilde-fanzinen «Ikke til hjemlån». Og de som fikk med seg Samlagets samleutgave som kom i fjor, glemmer neppe bildet av andefamilien på tur: Den fremste andungen har tatt ut litt avstand til andemor, et av andesøsknene klager over at han sakker farten, men den første svarer i sin snakkeboble at han ikke orker annet, for det lukter så stramt i baken til 'ho mor'!

Vittigheter og dyr er det også i debutboken, både gris og hund. Purkene snudde seg består av et tyvetall korte notater, eller fortellinger, om tildragelser av absurd, pinlig og dramatisk slag. Stilen er hele tiden lakonisk eller vagt humoristisk, men her er det kort vei fra gråten på det ene øyet til latteren i det andre. Magna forteller blant annet om tiden som sjåfør på bokbussen sammen med den gjennomført negative Borghild Mørkedal, hun som ble avskjediget fra et ordboksprosjekt fordi eksempelsetningene hennes alltid var negative: «Skulle ho skrive om ordet «ball», skreiv ho «Ballen er punktert» i dømesetninga».
Samarbeidet i bokbussen ender også med kollisjon i en snøfonn.

Magna er ikke helt tilpass i samfunnet, men hun har vilje av stål, selv om også mange av notatene viser at undringen hennes kan skjære utenfor den opptråkkede sti for menneskelig samkvem. Det er neppe tilfeldig at Purkene snudde seg, ifølge fortelleren selv, er nedskrevet i en notatbok med påskriften Mine første år, av typen man gir til nybakte foreldre som skal samle på hårtuster og minner om barnas melketenner. Nettopp den barnslige og uforutsigbare vekslingen mellom følelser er helt sikkert med på å gjøre Magna til en uforutsigbar og sprell levende forteller. Men innerst tror jeg først og fremst det skyldes at en ny forfatter er født.

Artikkeltags