Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6Den fineste forestillingen

Artikkelen er over 5 år gammel

Jeg har lest mye av Duncan Macmillans dramatikk. Observert ham undervise barn i å skrive. Som dramatiker har han et sterkt grep om mennesket. Ikke overraskende, lykkes han her i å skrive om det tabubelagte temaet selvmord, uten at det blir for mørkt, uten at det blir for vanskelig og uten at det blir for floskelpreget. Med skuespiller Ketil Høegh på scenen i tillegg, har vi nådd toppsiktet av hva teater kan gjøre.

helt fra starten er konvensjonene for teater brutt. Publikum sitter som i en støttegruppe oppe på Parkteatrets scene. Flere blir brukt i forestillingen, enten til å lese opp små setninger eller til å spille små roller. Monologformen radikaliseres, konvensjonene brytes og magien blir født.

Høegh er en briljant skuespiller. Han spiller 7-åring, 17-åring, voksen og forteller med stor troverdighet. Han spiller ut barnets naivitet, ungdommens raseri og den voksnes sorg.

Med støttegruppen rundt seg vandrer han gjennom livet og følelsene knyttet til morens to selvmordsforsøk. 7-åringen håndterer dette ved å skrive en liste over de fineste tingene i livet. Han kommer på 1000 ting.
17-åringen bryr seg ikke noe om denne listen, reagerer på morens selvmordsforsøk med langt mer sinne, og det er først når universitetsflørten hans finner listen gjemt inne i en bok, at han gjenopptar skrivingen. Til slutt når han 1.000.000 punkter med livets fine ting.

Jeg kan ikke anbefale denne forestillingen nok. 550 mister livet ved selvmord i Norge hvert år. Denne forestillingen skrur av tabulokket og åpner for at depresjon ikke er så farlig, så lenge det snakkes om. Og når teater gir rom for så mye ettertanke som dette, da må det bare sees.

Punkt 1.000.001 på listen: Å se «Det fineste i livet» med Ketil Høegh.

Det fineste i livet

Av: Duncan Macmillan

Med og regi: Ketil Høegh

Parkteatret, Nonstopfestivalen

 

Kommentarer til denne saken